Med mer modne tekster, gode produksjonsvalg og ikke minst en sterk samling fengende 80-tallspop, viste True Blue oss at Madonna ikke var avhengig av å provosere for å opprettholde stjernestatusen. Mens de to tidligere albumene hadde vært preget av synthpop og programmerte rytmer, åpnet tredjeplaten for flere musikalske impulser. Vi fikk blant annet latin-inspirerte grooves på «La Isla Bonita», disco-strykere på åpningen av «Papa Don't Preach», og en kraftig hyllest til 50-tallets doo-wop på tittelsporet.