Allerede i 2016, med utgivelsen av den alternative pophiten «Ocean Eyes», var det klart at Billie Eilish var en ny type popstjerne. En innadvendt person som foretrakk kjølige melodier, dystre beats og grufulle videoer, men som krydret det hele med en leken råskap. Som 17-åring kom sangeren fra Los Angeles ut med det etterlengtede debutalbumet sitt, som hun hadde skrevet og produsert sammen med broren Finneas O'Connell. Albumet er en melankolsk utforskning av de mørke og mystiske rommene som lurer i sinnets dypeste avkroker.
Billie, som både er plaget og fascinert av nattskrekk og søvnlammelse, har et komplisert forhold til underbevisstheten sin. «Jeg er monsteret under sengen, jeg er min egen verste fiende», fortalte hun til Apple Music. «Det er ikke sånn at hele albumet er et mareritt, det er bare ... surrealistisk.» Med en herlig, merkelig blanding av tenåringsangst og eksperimentering, etablerte Eilish seg raskt som den perfekte foregangsfiguren for en ny æra av usikkerhet.
