Albumets største hits – «One More Time», «Harder Better Faster Stronger» og «Digital Love» – var like anvendelige for bryllups-DJ-er som for popfilosofer. Og resten av platen – de falske metal-gitarene på «Aerodynamic», den sci-fi-aktige dagdrømmen i «Veridis Quo» og garage house-samarbeidet «Face to Face» med Todd Edwards – utforsket et utall stilretninger uten at albumet drev for langt ut av kurs. «Elektronisk musikk» er en vag merkelapp som alltid har antydet noe futuristisk. På denne platen var imidlertid musikken like gjenkjennelig som klassisk rock, og på det emosjonelle plan føltes den akkurat like ekte.
Du kan enkelt følge linjene fra Discovery til EDM og den kontinuerlige sammenfletningen av techno og rock. Men du kan også følge linjene tilbake til Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band, Pet Sounds og Smile: musikk som tok pop like seriøst som kunst, men som også satte gamle, tilsynelatende lite kule musikkstiler i en ny kontekst som føltes progressiv og frisk. Mest av alt ønsket Daft Punk å være universale. Og enn så usannsynlig det må ha virket for to franskmenn i robothjelmer, klarte de det altså med Discovery.
