Det som hadde føltes litt klossete på debutplaten fra 1969 – britisk bluesrock i et seigere, tyngre og mer støyende format – føltes sømløst bare åtte måneder senere på Led Zeppelin II. Det travle turnélivet hadde båret frukter. Et par av låtene hadde oppstått eller blitt videreutviklet på scenen, mens andre (i særdeleshet «Whole Lotta Love») reflekterte det tette båndet mellom bandmedlemmene. Ikke bare fikk musikken en tydeligere retning, men den tillot bandet å ta større og merkeligere sjanser.
Det har vært skrevet opp og ned i mente om Led Zeppelins liberale appropriasjon av afro-amerikansk blues, men virkeligheten – og kulturarven – er mer kompleks enn som så. Når du lytter til Led Zeppelin II, hører du unge britiske menn som har trykket bluessjangeren til sitt bryst, videreutviklet den og skapt et helt særegent uttrykk. Bare ta den trolske, keltiske sounden på «Thank You» eller Jimmy Pages Tolkien-inspirerte skildringer på «Ramble On». Med Led Zeppelin II viste bandet at de hadde omdannet den bluesbaserte rocken til noe nytt som var vanskeligere å sette i bås.
