Dagens generasjon med barn vokser opp i et samfunn hvor psykisk helse og livsmestring snakkes om. De vokser opp i et samfunn hvor vi vet at noen er født med en høyere risiko for å komme skeivt ut i livet. I dag vet vi for eksempel at en betydelig andel rusmisbrukere og innsatte i norske fengsler har ADHD, selv om mange av dem ikke er diagnostisert. Det illustrerer tydelig at noen utfordringer i samfunnet har andre svar enn vi har tenkt. Når vi nå vet mer og mer om disse svarene er det også viktig at vi faktisk gjør noe med det. Vi kan ikke beskytte barn mot alle utfordringer i livet, men vi kan sette dem i bedre stand til å mestre dem. Noe av det siste Inga Bejer Engh sa som barneombud var at vi paradoksalt nok ikke bruker kunnskapen vår godt nok til å hjelpe barn og unge som sliter. "Vi vet hva som virker, men vi gjør det ikke", sa hun. En god start ville være at politikerne lagde seg en liste over de største manglene i samfunnets omsorg for barn og unge. Den listen må ta for seg alt fra den kunnskapen vi ikke gir dem, til den hjelpen de ikke får. Dette mangler dessverre i regjeringens perspektivmelding. Som tidligere kommunepolitiker vet jeg hvor vanskelig det er å prioritere mellom gode formål. Men når vi ikke klarer å få til dette bedre er det nettopp det det handler om – at det ikke prioriteres. Hvis neste generasjon er vår viktigste ressurs, burde regjeringen ha adressert grunnvilkårene for barn og unges oppvekst i meldingen. Det gjør den ikke. Når vi snakker om hvor mye røffere barn og unges oppvekst var i gamle dager, sier vi gjerne: "Det blei folk av oss også". Nei, det ble det slettes ikke alltid. De som sier det, er gjerne dem det ble "folk" av, ikke dem som har fortsatt å slite hele livet. Et år før stortingsvalget er det viktigste spørsmålet politikere kan stille seg: Hva kan vi gjøre for at flest mulig barn skal ha det best mulig? Så enkelt, så vanskelig, og så viktig.
