Årets første refleksjon over den politiske pendelens venstredreining i Norge

De siste årene har vi vært vitne til en bemerkelsesverdig og urovekkende utvikling i norsk politikk: pendelen har svingt kraftig mot venstresiden. Det som tidligere var en balansert tilnærming mellom statens og individets rolle, har nå blitt erstattet av en ideologisk dreining som prioriterer statlig kontroll og omfordeling på bekostning av verdiskaping og innovasjon. Dette er ikke bare et økonomisk problem, men også et kulturelt og samfunnsmessig skifte som truer Norges evne til å møte fremtidens utfordringer.

I løpet av julen hadde jeg flere samtaler med mennesker fra ulike bakgrunner – næringslivsledere, akademikere, gründere og vanlige arbeidstakere. Det som slo meg, var hvor utbredt den ukritiske aksepten av dagens narrativer har blitt. Selv de som burde forstå økonomiens dynamikk og behovet for insentiver for vekst, aksepterer nå tiltak som tidligere ville vært ansett som skadelige. Mange forsvarer dem med argumenter som "staten trenger midler" eller "vi har det tross alt bra her." Denne holdningen vitner om en grunnleggende mangel på kritisk tenkning og en ukritisk tillit til at staten alltid vet best.

En farlig forenkling: Nullskatteytere som syndebukker

Et sentralt eksempel på denne utviklingen er bruken av "nullskatteytere" som et ideologisk våpen i debatten. Begrepet skaper et bilde av velstående individer som unndrar seg sitt ansvar, men dette narrativet forenkler og forvrenger virkeligheten. Mange av dem som omtales som "nullskatteytere," er gründere som reinvesterer i egne selskaper, skaper arbeidsplasser og bygger verdier som indirekte gir staten store inntekter over tid.

Denne ensidige fremstillingen er ikke bare misvisende, men også farlig. Den skaper et klima der verdiskapere fremstilles som motstandere av fellesskapet, snarere enn som nødvendige aktører i å bygge en bærekraftig fremtid. Narrativet har bidratt til å rettferdiggjøre et skattepress som gjør det stadig vanskeligere å investere i, eller starte, nye virksomheter i Norge. Dette kveler innovasjon og risikovilje, som er selve grunnlaget for et dynamisk samfunn.

Innovasjonskraften som forvitrer

Innovasjon har alltid vært en av de viktigste drivkreftene bak økonomisk og sosial fremgang. Norge har vært heldig med en sterk oljeøkonomi, men vi står nå overfor et tidsskille der vi trenger å finne nye veier for verdiskaping. Dessverre ser vi at dagens politikk undergraver denne muligheten.

Økningen i formuesskatt og utbytteskatt har allerede ført til kapitalflukt, og gründere velger i økende grad å flytte til land som Sverige og Sveits. Dette er ikke bare en økonomisk utfordring, men en systemisk svekkelse av samfunnets evne til å fornye seg. Når skattesystemet straffer dem som tar risiko, mister vi ikke bare enkeltindivider, men også hele økosystemer som kunne ha bidratt til arbeidsplasser, innovasjon og fremtidige løsninger.

Konsekvensene er allerede synlige: Norge faller på internasjonale innovasjonsindekser, risikokapitalen tørker ut, og det blir stadig mindre attraktivt å drive virksomhet her. Dette er ikke bare en midlertidig trend – det er en strukturell svekkelse som kan hemme Norge i flere tiår fremover.

Mangelen på kritisk tenkning og ideologisk ensretting

En av de mest urovekkende aspektene ved denne utviklingen er mangelen på kritisk tenkning. Det virker som om samfunnets evne til å stille spørsmål og utfordre etablerte narrativer har blitt svekket. Den politiske debatten domineres av ideologiske argumenter som tar for gitt at økt skattetrykk og statlig kontroll er løsningen på alle problemer.

Dette gjelder ikke bare politikken, men også akademia og media, som i økende grad preges av ensidighet. Alternative perspektiver marginaliseres, og de som våger å stille spørsmål, risikerer å bli stemplet som uansvarlige eller egoistiske. Dette er en farlig utvikling, fordi kritisk tenkning er avgjørende for å finne de beste løsningene på komplekse samfunnsutfordringer.

Langsiktige konsekvenser for Norge

Hvis denne utviklingen fortsetter, risikerer vi å låse oss fast i en spiral av stagnasjon og avhengighet. Den norske velferdsstaten hviler på et sterkt og dynamisk privat næringsliv. Når dette nå svekkes, mister vi ikke bare dagens verdiskaping, men også fremtidens muligheter.

Kapitalflukten og den reduserte gründeraktiviteten er ikke abstrakte problemer – de har konkrete konsekvenser for arbeidsplasser, innovasjon og Norges evne til å være konkurransedyktig internasjonalt. Vi kan ikke bygge fremtidens velferd på et grunnlag som stadig uthules.

Hva kan vi gjøre?

For å snu denne utviklingen må vi gjenopplive den nasjonale samtalen om balansen mellom statens og individets rolle. Vi må våge å stille spørsmål ved de dominerende narrativene og være åpne for alternative løsninger. Spørsmålene vi må stille inkluderer:

• Hvordan kan vi sikre at Norge forblir et attraktivt land for gründere og investorer?
• Hvordan balanserer vi statens behov for inntekter med insentiver for vekst og innovasjon?
• Hva kan vi lære av land som Sverige, Sveits og andre som har klart å kombinere høy velferd med økonomisk dynamikk?

Dette krever politisk mot og en bred mobilisering av aktører fra akademia, næringsliv og sivilsamfunnet. Vi må våge å utfordre status quo og skape en politikk som både opprettholder dagens velferd og legger grunnlaget for fremtidens verdiskaping.

Avslutning: En fremtid i balanse

Norge har alltid vært kjent for sin evne til å balansere økonomisk vekst med sosial rettferdighet. Denne balansen er nå truet. For å sikre en bærekraftig fremtid må vi gjenopplive verdiene som har gjort Norge sterkt: innovasjon, risikovilje og kritisk tenkning.

Hvis vi ikke handler nå, risikerer vi å miste det som har gjort Norge til et land av muligheter. Det er på tide å våkne opp, stille de vanskelige spørsmålene og sikre en kurs som tjener både dagens og fremtidens generasjoner. Vår evne til å handle nå vil definere Norges fremtidige posisjon – ikke bare økonomisk, men som et samfunn der verdiskaping og velferd går hånd i hånd.