Hopp til innhold

Konsekvenser av global oppvarming

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Isbjørnens reduserte livsgrunnlag på grunn av redusert sjøis er blitt et symbol på konsekvenser av global oppvarming.

Konsekvenser av global oppvarming er mange og alvorlige. Både for mennesker og miljø forventes store forandringer frem mot 2100 og etter den tid. Den pågående globale oppvarmingen er forventet å gi betydelig høyere globale gjennomsnittstemperaturer i forhold til førindustrielle verdier. Dette har, og vil få, konsekvenser som havnivåstigning, tilbaketrekning av isbreer, endring av klimasoner, vegetasjonssoner og habitater, endringer av nedbørsmønstre, sterkere eller hyppigere ekstremvær som for eksempel flom, stormer og tørke, samt spredning av parasitter og tropiske sykdommer. Dette igjen gir menneskelige utfordringer som usikkerhet for matforsyning, tilgang til vann, tap av levebrød, skader på infrastruktur og at folk ufrivillig må forlate land og regioner som blir spesielt utsatt.

Selv om karbondioksid (CO2), som er den mest betydelige klimagassen forårsaket av menneskelige utslipp, ikke er en spesielt kraftig klimagass, er den årsak til at såkalte tilbakekoblingsmekanismer gjør seg gjeldende. I sum forsterker disse virkningen av klimagassene forårsaket av menneskelige aktiviteter, noe som fører til økende virkninger på lang sikt. Noen av disse kan være irreversible på en menneskelig tidsskala. Dette gjelder blant annet smelting av Grønlandsisen og tap av is i Antarktis. Dermed kan fremtidig reduksjon av klimagassutslipp ikke nødvendigvis føre til at havnivået går tilbake til nivået det hadde i førindustriell tid. Det er også bekymring for at den pågående globale oppvarmingen kan utløse tilbakekoblingsmekanismer som får brå og alvorlige konsekvenser (vippepunker). Usikkerhetene rundt dette er store, men jo større fremtidig global temperaturøkning, desto større regner en med at risikoene blir.

Mens det er utbredt vitenskapelig enighet om årsakene til global oppvarming, som er hovedsakelig menneskelige utslipp av klimagasser, er konsekvensene mer usikre. Noen av konsekvensene, spesielt for biologiske systemer, kan en allerede observere, mens andre kun er prognoser for fremtiden. Klimaendringene skjer samtidig med andre miljø- og ressursproblemer, og dette samspillet er forventet å bli spesielt utfordrende. Utallige studier og mye forskning gjøres rundt dette, og FNs klimapanel (engelsk: Intergovernmental Panel on Climate Change, forkortet IPCC) har på vegne av verdens regjeringer fått i oppdrag å sammenfatte denne kunnskapen. Deres oppgave er blant annet å vurdere graden av sikkerhet for forskningsfunnene. Ut fra dette gir de anbefalinger til verdenssamfunnet om hva som kan og bør gjøres for å begrense klimaendringene og konsekvensene av dem.

Begrepsavklaringer – konfidens og sannsynlighet

[rediger | rediger kilde]

Klimapanelets femte hovedrapport kvantifiserer (uttrykker i målbare størrelser) usikkerhet for å få frem graden av sikkerhet i sentrale funn. Dette er basert på forfatternes vurderinger av de vitenskapelige resultatene.[1] Den samme terminologien brukes i den amerikanske rapporten Climate Science Special Report: Fourth National Climate Assessment, og flere andre. De to klassifiseringene er:[2]

  • Konfidens for gyldigheten av et funn, basert på type, mengde, kvalitet og konsistens av bevis (for eksempel forståelse, teori, data, modeller og ekspertvurdering) og graden av enighet innenfor det som finnes av litteratur. Konfidens (pålitelighet) blir uttrykt kvalitativt (ikke med tall), slik at lav konfidens betyr mangelfulle bevis eller uenighet mellom eksperter, mens det motsatte betyr sterke bevis og høy konsensus. Begrepet må ikke oppfattes som en sannsynlighet fordi det brukes forskjellig fra tilsvarende statistiske begrep.[1][2]
  • Kvantifiserte mål for usikkerhet i et funn uttrykt som sannsynlighet (basert på statistisk analyse av observasjoner, modellresultater eller ekspertvurdering).[1][2]
Forholdet mellom bevis og enighet, samt disses forhold til konfidens med ulik farge.
Høy enighet
Begrenset belegg
Høy enighet
Middels belegg
Høy enighet
Robuste belegg
Middels enighet
Begrenset belegg
Middels enighet
Middels belegg
Middels enighet
Robuste belegg
Lav enighet
Begrenset belegg
Lav enighet
Middels belegg
Lav enighet
Robuste belegg

Hvert nøkkelfunn er basert på forfatternes (oppgitt i referanselisten) vurdering av vitenskapelig belegg og faglig enighet. Konfidensgraderingen (konfidensnivå) gir en kvalitativ sammenfatning av forfatternes vurdering av gyldigheten av et funn, som bestemmes av en vurdering av belegg og enighet. Hvis usikkerheter kan kvantifiseres som sannsynlighet, kan det karakteriseres ved hjelp av språklige uttrykk for sannsynligheten eller en mer presis presentasjon av sannsynlighet.[1]

Følgende betingelser brukes til å beskrive foreliggende vitenskapelig belegg: begrenset, middels eller robust, og for graden av faglig enighet: lav, middels eller høy. Dette er illustrert i tabellen med styrken av belegg stigende fra venstre mot høyre og enighet stigende nedenfra og opp. Konfidensnivå er uttrykt ved hjelp av fem klasser; veldig lav konfidens (hvit i tabellen), lav konfidens (lys gul i tabellen), middels konfidens (gul i tabellen), høy konfidens (lys grønn i tabellen) og veldig høy konfidens (grønn i tabellen), og satt i parentes i slutten av setningene i rapportene fra Klimapanelet. Konfidens øker fra nedre venstre hjørne mot øverste høyre hjørne i tabellen. Generelt er et belegg mest robust når det er flere, konsistente uavhengige funn av høy kvalitet.[1]

Følgende termer har blitt brukt til å indikere den vurderte sannsynligheten i klimapanelets femte hovedrapport og Climate Science Special Report: Fourth National Climate Assessment, og er gjengitt i denne artikkelen i anførselstegn:[1]

Engelsk term Norsk oversettelse Sannsynlighet for utfallet
Virtually certain «så godt som sikkert» 99–100 % sannsynlighet
Very likely «svært sannsynlig» 90–100 % sannsynlighet
Likely «sannsynlig» 66–100 % sannsynlighet
About as likely as not «omtrent like sannsynlig som ikke» 33–66 % sannsynlighet
Unlikely «usannsynlig» 0–33 % sannsynlighet
Very unlikely «svært usannsynlig» 0–10 % sannsynlighet
Exceptionally unlikely «helt usannsynlig» 0–1 % sannsynlighet

Tilleggsbegrep som også brukes: «ekstremt sannsynlig»: 95–100 %, «mer sannsynlig enn usannsynlig» >50–100 %, «mer usannsynlig enn sannsynlig» 0–<50 % og «ekstremt usannsynlig» 0–5 %.

Denne artikkelen bruker de samme begrepene som er forklart i dette avsnitt.

Endringer av fysiske systemer

[rediger | rediger kilde]

Observerte endringer av fysiske systemer

[rediger | rediger kilde]
Grafer som viser endringer i klimaindikatorene over flere tiår. Hver av de forskjellige fargede linjene i hvert panel representerer et uavhengig analysert sett med data. Dataene kommer fra mange forskjellige målinger som værstasjoner, satellitter, værballonger, skip og bøyer. Trender for global oppvarming er vist i grafene. Vi ser en økning i temperatur og havnivå, og en nedgang i mengde snø og is.
Syv av disse indikatorene forventes å øke i en verden under oppvarming, og observasjoner viser at det faktisk skjer. Tre faktorer (sjøis, snødekke og utbredelse av isbreer) forventes å reduseres, noe som også skjer.

Det finnes mange bevis for at klimaet på jorden har blitt varmere siden begynnelsen av 1900-tallet.[3] Data viser at temperaturer over land og hav, samt havnivået øker, samtidig som isbreer trekker seg tilbake og jordkloden samlet sett har mindre snø og arktisk sjøis enn tidligere. Dette er endringer en kan forvente i en varmere verden.[4]

Menneskelige aktiviteter har bidratt til klimaendringene, i hovedsak ved bruk av energikilder basert på fossilt brensel som har ført til økt konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren.[5] Det er ingen overbevisende alternativ forklaring for oppvarmingen gjennom 1900-tallet enn menneskeskapte klimagasser.[6]

Atmosfæren

[rediger | rediger kilde]

Atmosfærens innhold av karbondioksid (CO2) var 390,5 parts per million (ppm) i 2011. Dette er 40 % mer enn i 1750.[7] Siden 2011 har CO2-konsentrasjonen passert 400 ppm. Dette er den høyeste konsentrasjonen de siste tre millioner år av jordens historie. Det forventes at fortsatte økninger frem mot 2100 og etter, vil gi CO2-nivåer høyere enn på titalls til hundretalls millioner år. For øvrig er årlige utslipp av CO2 på rundt 10 milliarder tonn.[8]

Det er også svært sannsynlig at global luftfuktighet både nær bakken og i troposfæren har økt siden 1970-årene.[9] Vanndamp i atmosfæren er den viktigste drivhusgassen.[10]

Jordens strålingsbudsjett er sentralt for endring av klimasystemet. Gjennomsnittlig observeres en oppvarming av jordens overflate og kjøling av atmosfæren, noe som er balansert av den hydrologiske syklusen og oppvarming. Romlig og tidsmessig energibalanse på grunn av stråling og latent varme er drivkraften bak den generelle sirkulasjonen i atmosfæren og havene. Menneskelig klimapåvirkning skjer hovedsakelig gjennom endringer av komponentene i jordens strålingsbudsjett.[11]

Strålingsbudsjettet i toppen av atmosfæren består av absorpsjon av solstråling av jorden, denne utgjøres av forskjellen mellom innkommende og reflektert solstråling ved toppen av atmosfæren, samt den termiske strålingen som sendes ut til rommet.[11] Innkommende solstråling i toppen av atmosfæren er globalt rundt 340 W/m² for hele jorden. Reflektert solstråling fra toppen av atmosfæren og ut i verdensrommet er rundt 100 W/m² og dermed er det 240 W/m² av solens innkommende stråling som blir absorbert av jorden. Oppvarming av jordoverflaten gir varmestråling utover, og den strålingen som forlater jordens atmosfære er på rundt 239 W/m². Den globale oppvarmingen forårsaket av ubalansen mellom stråling inn og ut ved toppen av atmosfæren er 0,6 W/m². Dette er basert på måledata fra 2005 til 2010.[12]

Vær og klima

[rediger | rediger kilde]
Endring av global gjennomsnittlig overflatetemperatur siden 1880, i forhold til normalen 1951–1980. En langsiktig oppvarmende trend kan sees. Kilde: NASA GISS.

Den global gjennomsnittlige temperaturen på jordens overflate har økt siden slutten av 1800-tallet. Fra 1980 til 2010 har det vært suksessivt varmere enn alle de foregående årtier i måleserien for jordens overflate. Det første tiåret etter 2000 har vært det varmeste. Globalt gjennomsnittlig kombinert land- og havoverflatetemperatur beregnet som en lineær trend viser en oppvarming på 0,85 °C[a] i perioden 1880–2012. Dette gjelder når flere uavhengige datasett tas med. For perioden 1951–2012 var oppvarmingen cirka 0,72 °C[b].[3][13]

For å vurdere historiske endringer av jordens klima (paleoklima) bruker forskere ulike indirekte data.[14][15] Kilder til indirekte data er historiske opptegnelser, for eksempel dagbøker, årringer i trær, koraller, fossilt pollen, iskjerner fra isbreer og sedimenter i sjøen.[16]

Gjennomsnittlig har det vært en «sannsynlig» nedbørsøkning over landområdene ved midlere breddegrader på den nordlige halvkule (middels konfidens siden 1901, men høy konfidens etter 1951). For andre deler av verden er datasettene mangelfulle. Det er allikevel sannsynlig at det var en brå nedgang i nedbørsmengden ved midlere breddegrader på den sørlige halvkule på begynnelsen av 2000-tallet, i samsvar med en tørkeperiode som stoppet i 2013. Nedbøren har økt i tropiske landområder (middels konfidens) de siste tiårene.[17]

Anslag tyder på endringer i hyppighet og intensitet av noen ekstreme værhendelser. Konfidens for anslagene varierer over tid.[18] Globalt sett holdes det for «svært sannsynlig» at antallet kalde dager og netter har blitt færre, mens varme dager og netter «svært sannsynlig» har blitt hyppigere. Det er også «sannsynlig» at antallet hetebølger i store deler av Europa, Asia og Australia har økt. I tillegg har det vært endringer i andre typer ekstremvær, som flom, tørke og sykloner. Disse endringene er vanskeligere å relatere til klimaendringer (lav konfidens), dette skyldes delvis mange påvirkende faktorer og at langtidsmålinger mangler.[19]

Det er «sannsynlig» at hendelser med store nedbørsmengder over land i flere regioner har økt siden 1950. Tallene er sikrest for Nord-Amerika og Europa, der det har vært «sannsynlig» økning i enten frekvensen eller intensiteten av kraftig nedbør.[9]

Når det gjelder tørke har det vært en global trend med mer tørke siden midten av 1900-tallet (lav konfidens). Noen viktige regionale endringer er at frekvensen og intensiteten av tørke «sannsynligvis» har økt i Middelhavsområdet og Vest-Afrika. Den har «sannsynligvis» blitt redusert i sentrale deler av Nord-Amerika og Nordvest-Australia siden 1950.[9]

Kryosfæren

[rediger | rediger kilde]

Kryosfæren består av de områdene på jorden som er dekket av snø eller is. Kryosfæren er endret ved redusert utbredelse av havis i Arktis, reduksjon av alpine isbreer og mindre snødekke på den nordlige halvkule.[20]

Det er en vedvarende tendens til at isbreer i hele verden krymper, dette gjelder både i lengde, areal, volum og masse (veldig høy konfidens). De få unntakene er regionalt og tidsmessig begrenset. De isbreene som reduseres mest befinner seg i Alaska, den kanadiske delen av Arktis, periferien av Grønlandsisen, sørlige deler av Andes og fjellområder i Asia (veldig høy konfidens). Til sammen står disse områdene for mer enn 80 % av det totale istapet i verden. Det totale istapet fra alle verdens isbreer, unntatt tap fra periferien av iskapper, er «svært sannsynlig» ekvivalent med en havnivåøkning på 0,61 mm[c] per år i perioden 1971 til 2009.[1]

Utbredelse av arktisk sjøis og alderen for denne i 1984. Kilde: NASA
Utbredelse av arktisk sjøis og alderen for denne i 2016. En kan se at en mye mindre del av isen fire år eller eldre i 2016, enn i 1984.Kilde: NASA

Iskappen over Antarktis har mistet is de siste årtiene (2014) (høy konfidens). Årsaken er akselerert hastighet for bretunger (høy konfidens). Gjennomsnittlige tap av is fra Antarktis økte «sannsynligvis» fra 30 (intervall -37–+97) milliarder tonn per år i perioden 1992–2001, til 147 (72–221) milliarder tonn per år i perioden 2002–2011. Antarktis bidro dermed i årene 2002–2011 til en havnivåstigning på 0,40 mm[d] per år.[21]

Utbredelsen av sjøis i Arktis har blitt redusert i årene 1979–2012, både på årlig og flerårig basis (veldig høy konfidens). Den årlige nedgangen var «svært sannsynlig» mellom 3,5 og 4,1 % per tiår, hvilket vil si mellom 0,45 til 0,51 millioner km2 reduksjon per tiår. Utbredelsen har gått ned for hver sesong. Gjennomsnittlig tykkelse av vinteris i Arktis ble redusert i årene 1980–2008 (høy konfidens), med en gjennomsnittlige nedgang «sannsynligvis» mellom 1,3 og 2,3 m.[22]

Snødekke på den nordlige halvkule har blitt redusert i omfang (veldig høy konfidens). Satellittmålinger har vist at i perioden 1967–2012 ble snødekket «svært sannsynlig» redusert, med den største reduksjonen på 53 %[e] i juni.[21]

Det har vært en temperaturøkning i områder med permafrost i de fleste regioner rundt om i verden fra begynnelsen av 1980-årene (høy konfidens). Denne endringen har oppstått som en respons på høyere lufttemperatur, endret tid for tining på våren og tynnere snødekke om vinteren (høy konfidens).[21]

Verdenshavene

[rediger | rediger kilde]

Havene inneholder omtrent 50 ganger mer karbon globalt enn atmosfæren. Havet fungerer som et såkalt karbonsluk og absorberer omtrent en tredjedel av karbondioksidet som frigjøres fra menneskelige aktiviteter, dette i henhold til en artikkel publisert av Woods Hole Oceanographic Institution.[23] Over en periode på hundre år har havet vært i stand til å oppta inntil 90 % av de menneskeskapte CO2-utslippene. Imidlertid fører ulike virkninger til at havenes evne til å ta opp CO2 minker med stigende temperaturer og økende atmosfærisk CO2-konsentrasjon. Hvor mye kapasiteten reduseres er vanskelig å kvantifisere. I et scenario med en kraftig økning av utslippene ut gjennom det 21. århundre, er andelen som vil tas opp bare på rundt 22 %. Bare med et fremtidsscenario med sterke klimagassreduksjoner øker andelen som kan tas opp, dette i henhold til en artikkel i Science i 2015.[24]

Havnivåmålinger foretatt på 23 steder rundt om i verden siden 1880 viser en økende trend.
Kilde: Robert A. Rohde

Global oppvarming har ført til at havnivået har steget. Hovedårsakene er volumøkning av vannmassene på grunn av økt temperatur, samt tilførsel av vann fra smeltende isbreer og iskapper. Et annet bidrag er redusert vann i reguleringsmagasiner og nedtapping av grunnvannsreservoarer.[21] Det gjennomsnittlige globale havnivået har økt med 0,19 m[f] i perioden 1901–2010. Det er «svært sannsynlig» at gjennomsnittlig havnivåstigning i denne perioden var 1,7 mm per år, men at veksthastigheten «svært sannsynlig» økte til 3,2 mm[g] per år på slutten av perioden. En lignende stor økning fant «sannsynlig» også sted mellom 1920 og 1950.[21]

Mer enn 90 % av den energien som er akkumulert i klimasystemet mellom 1971 og 2010 er lagret i havet (høy konfidens). Globalt sett er oppvarmingen av havet størst nært overflaten, og de øverste 75 m er varmet opp 0,11 °C[h] per tiår i årene 1971 til 2010. Det er «så godt som sikkert» at havet ble oppvarmet i de øverste lagene av havet fra overflaten og ned til 700 m fra 1971 til 2010, og «sannsynligvis» også oppvarmet fra 1870-årene og frem til 1971. Videre er det «sannsynlig» at havet også i dybden fra 700 til 2000 m ned ble oppvarmet fra 1957 til 2009, og det nederste laget fra 3000 m dybde og ned til bunnen fra 1992 til 2005.[3]

Forsuring av havet er en parallelleffekt av økende konsentrasjon av karbondioksid i atmosfæren. Karbondioksid senker pH-verdien i havet, noe som er skadelig for mange levende organismer i havet. I tidsrommet 1800–1994 har havet mottatt rundt 48 % av de menneskeskapte CO2-utslippene, eller 118 ± 19 milliarder tonn (Gt) karbon. Dette i henhold til en rapport skrevet på oppdrag av den tyske regjering og en rapport fra Royal Society.[25][26]

Karbondioksid reagerer med sjøvann og danner karbonsyre, noe som bidrar til forsuring av havene. Måleverdiene har gått ned fra en pH på 8,16 i 1750 til en pH på 8,05 i 2014 (høy konfidens). Dette tilsvarer en økning i surhet på 26 % målt som hydrogenionekonsentrasjon.[27][28] Hastigheten som forsuringen av havet skjer med, er den raskeste på minst de siste 66 millioner år av jordens historie (middels konfidens).[29]

Endringer i de fysiske systemene som kan føre til større forstyrrelser

[rediger | rediger kilde]

Klimapanelets oppsummering av viktige generelle risikofaktorer er sammenfattet ved hjelp av fem sammenkoblede punkter. Disse gir utgangspunkt for vurdering av farlige menneskeskapte forstyrrelser av klimasystemet. Risikoen for hver av disse blir oppdatert på grunnlag av forskningsresultater og ekspertvurderinger.[30]

Klimapanelets fem sammenknyttede grunner til bekymring

  1. Unike og truede systemer – En del systemer, herunder økosystemer og kulturer, er allerede i fare på grunn av klimaendringer (høy konfidens). Antallet slike systemer som er utsatt for alvorlige konsekvenser, er høyere ved ytterligere oppvarming på 1 °C. Mange arter og systemer med begrenset evne til tilpasning er utsatt for svært høy risiko ved en ytterligere oppvarming på 2 °C, spesielt arktisk sjøis og korallrev.[30]
  2. Ekstreme værforhold – Risikoen for farer relatert til klimaendringer er hendelser som varmebølger, ekstrem nedbør og kystflom, er allerede moderat (høy konfidens) og høy ved 1 °C ekstra oppvarming (middels konfidens). Risiko forbundet med noen typer ekstreme hendelser (for eksempel ekstrem varme) øker ytterligere ved høyere temperaturer (høy konfidens).[30]
  3. Fordeling av virkninger – Risikoene er ujevnt fordelt og er generelt større for vanskeligstilte mennesker og samfunn i land på alle nivåer av utvikling. Risikoen er allerede moderat på grunn av regionalt differensierte klimaendringer, spesielt ettersom dette påvirker avlinger innen jordbruket (medium til høy konfidens). Basert på forventet nedgang i regionale avlinger og tilgang til vann, vil risiko for ujevnt fordelte virkninger være høy ved en ytterligere oppvarming på over 2 °C (middels konfidens).[30]
  4. Globalt aggregerte virkinger – Risikoen for global aggregerte påvirkninger er moderat for ytterligere oppvarming mellom 1–2 °C, med innvirkning på både jordens biologiske mangfold og den globale økonomien (middels konfidens). Omfattende tap av biologisk mangfold med tilknyttet tap av økosystemtjenester gir høy risiko for rundt 3 °C ytterligere oppvarming (høy konfidens). Samlet økonomisk skade akselererer med økende temperatur (begrenset belegg, høy konfidens), men få kvantitative anslag er fullført for ytterligere oppvarming rundt 3 °C eller høyere.[30]
  5. Større enkelthendelser – Med økende oppvarming kan enkelte fysiske systemer eller økosystemer være i fare for brå og irreversible endringer. Risiko forbundet med slike vippepunkter blir moderate for rundt 0–1 °C ekstra oppvarming, dette kan observeres ved at en allerede kan observere irreversible endringer av regime både i korallrev og arktiske økosystemer (middels konfidens). Risikoen øker uforholdsmessig mye dersom temperaturen øker mellom 1–2 °C og blir høy med en endring over 3 °C, på grunn av potensialet for en stor og irreversibel havnivåstigning på grunn av tap av iskapper. For varig oppvarming større enn en viss terskelverdi vil et tilnærmet fullstendig tap av Grønlandsisen skje over et årtusen eller mer. Dette vil føre til at det globale gjennomsnittlige havnivået stiger med opptil 7 m.[30]

Alle temperaturer i punktene over er relatert til endring av global gjennomsnittstemperatur i forhold til årene 1986–2005 (omtalt som «nylig»).[30]

Forventede fremtidige endringer i fysiske systemer

[rediger | rediger kilde]

Fortsatt utslipp av klimagasser vil føre til at trendene med oppvarming og endringer i alle deler av klimasystemet fortsetter videre. Disse endringene vil være langvarige, men også øke sannsynligheten for store og irreversible endringer som vil ha konsekvenser for både mennesker og økosystemer. For å forutsi hvor store endringer som kan komme brukes ulike klimamodeller, der noen er enkle og andre svært avanserte. I tillegg må det gjøres antagelser om fremtidens utslipp av klimagasser. Til dette benytter FNs klimapanel noen hovedscenarier for fremtidig utvikling.[31]

Pådrivere

[rediger | rediger kilde]
Global gjennomsnittlig temperaturøkning på jordens overflate (°F og °C) i forhold til 1976–2005 for fire RCP-scenarier: reduserte utslipp 2,6 (grønn), medium–lav 4,5 (gul), medium–høy 6,0 (oransje) og store fremtidige utslipp 8,5 (rød).
Kilde: U.S. Global Change Research Program

I klimapanelets femte hovedrapport er det presentert fire scenarier for utslipp av klimagasser og atmosfærisk konsentrasjon, luftforurensning og arealbruk dette vil føre til i det 21. århundre. Disse scenariene er kalt The Representative Concentration Pathways (RCP). Avgjørende faktorer for fremtidige utslipp av klimagasser er økonomisk vekst og befolkningsøkning, livsstils- og holdningsendringer, endringer av energibruk og arealbruk, teknologiutvikling og klimapolitikk. Hvordan disse faktorene vil endres frem til 2100 er svært usikkert. Scenariene tar hensyn til fremtidige tiltak for å begrense luftforurensning og utslipp av drivhusgasser. De tar ikke hensyn til mulige naturlige pådriv (forsterkende eller svekkende mekanismer som påvirker klimasystemet), som for eksempel vulkanutbrudd.[32]

Ytterpunktene som scenariene beskriver er én fremtid med sterke begrensninger i utslipp av klimagasser (RCP2.6), og én med store fremtidige utslipp (RCP8.5). Det er også to mellomliggende scenarier, medium–lav (RCP4.5) og medium–høy (RCP6). RCP2.6 representerer en fremtid der global oppvarming «sannsynlig» vil komme under 2 °C av førindustriell verdi i 2100. Dette scenariet krever at klimagassutslippene blir negative innen 2100, altså at klimagasser tas ut av atmosfæren.[33][34] For scenario med store utslipp av klimagasser (RCP8.5), og noen av de midlere scenariene, vil trolig 2,0 °C overstiges (høy konfidens) innen 2100. For RCP8.5 er intervallet for temperaturstigningen 2,6–4,8 °C.[35] Spektret i temperaturanslagene gjenspeiler for det første delvis valg av utslippsscenario, og for det andre den såkalte klimafølsomheten,[36] som tallfester hvordan klimasystemet vil respondere, blant annet på grunn av tilbakekoblingsmekanismer.

Vann kondenserer fra sjø og jordoverflate og blir til usynlig vanndamp og skyer. Vanndamp er atmosfærens viktigste drivhusgass, og også den viktigste positive tilbakekoblingsmekanismen.

Noen effekter av global oppvarming er av en slik natur at de igjen påvirker omfanget av den global oppvarmingen. Dette er kjent som tilbakekoblingsmekanismer. En tilbakekobling er et fenomen der en forstyrrelse av én størrelse forårsaker endring i en annen, og endringen i den andre fører til en ytterligere endring i den første. En negativ tilbakekobling er en tilbakekobling der den første forstyrrelsen svekkes av endringene den forårsaker. En positiv tilbakekobling er en der den første forstyrrelsen blir forsterket. Den opprinnelige forstyrrelsen kan enten være et eksternt pådriv eller oppstå som en del av intern variabilitet.[37] Positive tilbakekoblinger kan føre til at den klimaendringen som er menneskeskapt akselererer, og endog føre jordens klimasystem over i en annen tilstand.

Vanndamp er den primære klimagassen i atmosfæren. Bidraget fra naturlig fordampning er betydelig større enn alle menneskeskapte bidrag til sammen.[38] Hvis atmosfæren varmes opp vil mengden av vanndamp øke. En økning i vanndampinnholdet vil føre til at atmosfæren varmes ytterligere opp, oppvarmingen fører til at atmosfæren kan holde på enda mer vanndamp, som igjen fører til enda mer oppvarming, altså en positiv tilbakekobling. Dette vil fortsette videre til andre prosesser stopper prosessen og likevekt oppstår.[39]

Vær og klima

[rediger | rediger kilde]

Det er «sannsynlig» at den globale gjennomsnittlige temperaturøkningen på jordoverflaten for perioden 2016–2035 vil ligge mellom 0,3 °C og 0,7 °C, relativt til perioden 1986–2005 (middels konfidens).[i] Forutsetningene for dette er at det ikke oppstår betydelige endringer av solstrålingen, eller at det kommer store vulkanutbrudd som vil gir midlertidig nedkjøling.[40]

Hvor fort globale klimagassutslipp vil forandre seg og hvilket scenario for slike utslipp verden følger vil fra midten av det 21. århundre ha innvirkning på den globale gjennomsnittstemperaturen. Prognoser viser at det er «sannsynlig» at den globale temperaturøkningen i gjennomsnitt for perioden 2081–2100 vil overstige 1,5 °C for scenariene med medium til store klimagassutslipp (RCP4.5, RCP6.0 og RCP8.5) (høy konfidens), og overstige 2 °C for scenariene med store utslipp (RCP6.0 og RCP8.5) (høy konfidens). Dette er også relativt til gjennomsnittet i perioden 1850–1900.[41]

Det er «så godt som sikkert» at det på de fleste steder vil bli flere tilfeller av ekstrem varme og færre tilfeller av ekstreme kulde. Det forventes at det blir flere, lengre og mer intensive perioder med ekstrem varme.[42]

Global temperatur vil nå en ny likevekt, men dette vil ta flere århundre eller årtusener selv om strålingspådrivet stabiliseres. En stor del av klimaendringene er i stor grad irreversible målt i et menneskelivs tidsskala, med mindre det gjennomføres opptak av menneskeskapte klimagasser fra atmosfæren over en lengre periode.[43]

På kort sikt, det vil si i løpet av 2010- og 2020-årene, er det sannsynlig at det vil forekomme oftere og mer intensive tilfeller av ekstremnedbør over land. Disse endringene er i første rekke drevet av økninger i atmosfærisk vanndampinnhold, men påvirkes også av endringer i atmosfærisk sirkulasjon. De regionale virkningene av globale klimaendringer er mindre forutsigbare, da regionale virkninger er sterkere påvirket av naturlige lokale variasjoner. Her vil også fremtidige aerosolutslipp, påvirking fra vulkaner og arealbruksendringer spille inn.[44]

Det er «så godt som sikkert» at global nedbør på lang sikt vil øke samtidig som global gjennomsnittlig overflatetemperatur øker.[45]

Endringer av gjennomsnittlig nedbør vil få store regionale variasjoner ved et scenario med store klimagassutslipp (RCP8.5). Noen regioner vil få en øking, andre regioner vil oppleve nedgang og noen vil ikke oppleve betydelige endringer. Generelt vil høye breddegrader «svært sannsynlig» få større nedbørsmengder ved scenario RCP8.5. Mange tørre områder på midlere breddegrader og subtropiske regioner, samt områder med steppeklima, vil «sannsynligvis» oppleve mindre nedbør. Flere områder med fuktig klima på midlere breddegrader vil trolig oppleve mer nedbør ved slutten av dette århundret, gitt scenario RCP8.5.[45] Dette har blitt omtalt som «våtere blir våtere og tørrere blir tørrere».[46]

Noen endringer i nærmeste fremtid (2016–2035), som for eksempel hyppigere varme dager, vil trolig bli beviselige.[18] Mot siste del av det 21. århundre forventes flere svært varme dager og færre kalde dager. Hyppighet, lengde og intensitet av hetebølger vil «svært sannsynlig» øke over de fleste landområder.[18]

Endringer av kryosfæren

[rediger | rediger kilde]
Flyfoto som viser et område med sjøis. De lysblå områdene er smeltedammer og de mørkeste områdene er åpent vann. Slike felter har en lavere albedo enn den hvite isen, dermed bidrar den smeltende isen til såkalte is-albedo-tilbakekoblinger.

De potensielle virkningene av klimaendringer på den arktiske isen er at den «svært sannsynlig» vil fortsette å krympe og bli tynnere hele året rundt i løpet av det 21. århundre. Dette i takt med at den årlige gjennomsnittlige globale overflatetemperaturen stiger. Det er også «sannsynlig» at Nordishavet vil bli nesten isfritt i september (definert som mindre enn 1 million km²; fem år på rad) rundt 2100, gitt et scenario med høye klimagassutslipp (RCP8.5) (middels konfidens).[47]

I løpet av det 21. århundre er det anslått at isbreer og snødekke fortsetter sin omfattende retrett. Opptil 85 % av volumet av verdens isbreer (utenom iskappene i Antarktis og Grønland) kan bli borte innen 2100 ved et scenario med store klimagassutslipp (RCP8.5). Betydelig mindre reduksjon (15 %) forventes for scenarier med begrensning av utslippene (RCP2.6) (middels konfidens).[48]

Det er «svært sannsynlig» at omfanget av snødekke om våren på den nordlige halvkule ved slutten av det 21. århundre vil være betydelig mindre enn i dag (2013) ved scenarier med store klimagassutslipp (høy konfidens).[49]

Endringer i verdenshavene

[rediger | rediger kilde]
Områder markert med rødt står i fare for å bli oversvømt med en havnivåøkning på 6 m. En slik hendelse vil kunne skje med en nær fullstendig nedsmelting av Grønlandsisen. Hvor stor global temperaturøkning som skal til for at dette skal skje er usikkert.

Midlere globalt havnivå frem mot 2050 forventes å øke med 0,05 m for alle scenariene for klimagassutslipp. Først for scenarier etter 2050 forventes forskjeller i økningen. Når det gjelder perioden 2081–2100 forventes en midlere økning, «sannsynligvis» på 0,26–0,55 m, for scenarioet med reduserte klimagassutslipp (RCP2.6). Alle estimatene for økning gjelder relativt til havnivået i perioden 1986–2005.[50] I en rapport fra 2017 utgitt av U.S. Global Research Program sies det imidlertid at en havnivåstigning på 2,4 m innen år 2100 ikke kan utelukkes.[6]

Det som gir det største bidraget til havnivåstigning i fremtiden er termisk ekspansjon av havvannet, som står for 30–55 % av totalen. Bidraget fra smeltevann fra isbreer står for 15–35 %.[51]

Fremtidig økning av temperaturen i de øverste lagene av havet vil føre til at varme transporteres ned i havdypene. Med et scenario med små fremtidige klimagassutslipp (RCP2.6) forventes en oppvarming av havets overflate på 1 °C, mens med store utslipp (RCP8.5) forventes en oppvarming på over 3 °C ved slutten av det 21. århundre.[49]

Endring av pH-verdien ved havoverflaten forårsaket av utslipp av CO2 fra 1700-tallet og 1990-årene.

Havet vil fortsette å ta opp enda mer CO2 for de fremtidige scenariene for klimagassutslipp frem mot 2100 (veldig høy konfidens). Imidlertid vil havet i fremtiden bli en mindre mottager av CO2 (karbonsluk) etter hvert som atmosfærens CO2-konsentrasjon øker.[52] Dette fremtidige CO2-opptaket i havet vil føre til havforsuring. Dette gjelder både i havets overflate og på sikt også lengre ned i havdypet.[53]

Sammensatte og irreversible hendelser

[rediger | rediger kilde]
Skogbrannen Rim Fire i Stanislaus National Forest i California i 2013. Skogbranner er et økende problem i USA, og det amerikanske landbruksdepartementet frykter at skogene i landet kan være svært utsatt for skogbranner innen 2050. Omfattende branner vil føre til at skogene kommer til å representere et nettobidrag til CO2-utslipp, ikke et sluk slik som nå, både på grunn av temperatur og endrede nedbørsmønstre.[54]

Sammensatte hendelser og overskridelse av vippepunkter utgjør to potensielle overraskelser for fremtidige klimaendringer. Slike hendelser kan være vanskelige å håndtere, og øker desto større innflytelse menneskeskapt påvirkning av klimasystemet får.[55]

Sammensatte hendelser

[rediger | rediger kilde]

Sammensatte ekstreme hendelser[j] er en betegnelse på flere hendelser som oppstår samtidig eller i tett rekkefølge. De kan inntreffe på samme geografiske sted, eller flere steder i et land, eller rundt om i verden. Sammensatte hendelser kan også bestå av hendelser som hver for seg ikke er ekstreme, men sammensatt blir det. Et eksempel er en varmebølge sammen med lite nedbør over lengre tid. Det er også mulig at nettoeffekten av slike hendelser er mindre enn summen av enkelthendelsene fordi effektene av dem utjevner hverandre.[56]

Tilbakekoblingsmekanismer og vippepunkter i klimasystemet

[rediger | rediger kilde]
Elver av smeltevann på Grønlandsisen.

Økende oppvarming øker sannsynligheten for alvorlige og irreversible konsekvenser. For enkelte hendelser er det en betydelig risiko for dette ved en oppvarming på 1 °C eller 2 °C over førindustrielle nivåer. Ved en global gjennomsnittlig temperaturøkning på 4 °C eller mer regnes de som høye eller meget høye. Dette gjelder for alle klimapanelets grunner til bekymring: Alvorlige og omfattende innvirkning på unike og truede systemer, betydelig utryddelse av arter, store farer for global og regional matsikkerhet, og kombinasjonen av høy temperatur og fuktighet som gjør normale menneskelige aktiviteter vanskelige. Dette gjelder blant annet arbeid som matdyrking eller utendørsarbeid i enkelte områder til ulike tider av året (høy konfidens).[57]

Brå klimaendringer defineres som en større endring i klimasystemet som foregår over noen få tiår eller mindre, og som fortsetter (eller forventes å fortsette) i minst noen tiår, og forårsaker betydelige forstyrrelser i menneskelige og naturlige systemer. For en rekke deler eller fenomener i jordsystemet antas det at de har kritiske terskelverdier eller vippepunkter, der brå eller ikke-lineære overganger til en annen tilstand følger. Klimapanelets femte hovedrapport definerer en forstyrret tilstand som irreversibel på en gitt tidsskala hvis tiden for gjenoppretting fra denne tilstanden, på grunn av naturlige prosesser, er betydelig lengre enn tiden det tar for systemet å nå denne forstyrrede tilstanden.[37]

De eksakte nivåene av klimaendringer som er tilstrekkelig til å utløse vippepunkter er usikre, men risikoen forbundet med å krysse flere vippepunkter i jordsystemet eller i sammenhengende menneskelige og naturlige systemer øker med økende temperatur (middels konfidens).[57]

I verdenshavene er det sterke strømninger som transporterer varme fra lave til høye breddegrader. Studier har påvist muligheten for at Golfstrømmen kan svekkes på grunn av global oppvarming. Andre studier har derimot ikke gitt grunnlag for at en slik svekkelse kan skje.[58] Stans av Golfstrømmen vil føre til en sterk nedkjøling av hele Vest-og Nord-Europa, samt påvirke klimaet i Nord-Amerika.[59][60]

Klimapanelets femte hovedrapport sier at det er «svært sannsynlig» at den atlantiske termohaline sirkulasjon vil svekkes i løpet av det 21. århundre. Det beste estimatet er en reduksjon på 11 % (usikkerhetsområde 1 til 24 %) med et scenario med lave klimagassutslipp (RCP2.6), mens reduksjonen kan bli 34 % (usikkerhetsområde 12 til 54 %) for scenariet med kraftig økning av utslippene (RCP8.5).[61]

Forventede fremtidige endringer i biologiske systemer

[rediger | rediger kilde]

Betydelige forstyrrelser i økosystemer er anslått til å øke med fremtidige klimaendringer. Eksempler på forstyrrelser er brann, tørke, skadedyrangrep, invasjon av nye arter, stormer og korallbleking. Stress forårsaket av klimaendringer kommer i tillegg til andre påkjenninger på økologiske systemer, som for eksempel arealbruksendringer, degradering av landjord, jordbruk og forurensning. Dette forventes å gi betydelig skade på, eller fullstendig tap av flere unike økosystemer, samt utryddelse av kritisk truede arter.[62]

Observerte effekter på biologiske systemer

[rediger | rediger kilde]
refer to caption
Et bredt spekter av fysiske og biologiske systemer over hele Jorden blir påvirket av menneskeskapt global oppvarming.[63]

Klimaendringer de siste tiårene (2014) har forårsaket endringer i biologiske systemer på alle verdens kontinenter og i havene.[64] Det foreligger tusenvis av vitenskapelige studier fra 1980-årene og opp til i dag (2014) som underbygger dette.[65] Påvirkninger fra nyere klimarelaterte ekstremer, som for eksempel varmebølger, tørke, flom, sykloner og skogbrann, avdekker en betydelig sårbarhet som enkelte økosystemer har i møte med dagens klimaendringer (veldig høy konfidens). Konsekvensene av slike klimarelaterte ekstremer inkluderer endring av økosystemer.[64]

Mange dyr og planter som lever på landjorden og i ferskvann har endret sin geografiske utbredelse og sesongvise aktivitet, samt at antallet er endret. Dette er en respons på klimaendringene de siste årtier (høy konfidens). Mange steder i verden er det observert økt dødelighet for trær, som også er relatert til klimaendringer. En annen endring er forstyrrelser av økosystemer som enten øker i styrke eller antall, på grunn av for eksempel tørke, sterk vind, branner og sykdomsutbrudd. Slike hendelser er observert mange steder i verden og er i noen tilfeller forklart som konsekvens av klimaendringer (middels konfidens).[66]

Eksempler på observerbare endringer i Europa for biologiske systemer på landjorden er tidligere løvsprett og modning av frukt for trær i tempererte og boreale skoger (høy konfidens), etablering av stadig flere fremmede plantearter (middels konfidens), at trekkfugler ankommer tidligere på våren enn i 1970-årene (middels konfidens), at skoggrensen trekker høyere opp (lav konfidens) og at større arealer som er utsatt for skogbranner i Portugal og Hellas (høy konfidens).[66]

Noen eksempler på endringer i økosystemer til havs er utbredelse av dyreplankton lenger nord, fisk og sjøfugler i nordøstlige deler av Atlanteren (høy konfidens), at fisk endrer utbredelse mot nord og mot dypere vann (middels konfidens), endret fenologi for plankton (sesongvariasjoner) i nordøstlige deler av Atlanteren (middels konfidens) og spredning av varmekjære arter i Middelhavet (middels konfidens). Mange av disse endringene blir også påvirket av andre faktorer enn klima, men for alle er det vurdert at klimaendringer spiller en stor rolle.[66]

Oppvarming har forårsaket, og vil fortsette å forårsake, endringer i antall, geografisk distribusjon, migrasjonsmønstre og tid for sesongsykluser for marine arter (veldig høy konfidens). Dette vil skje parallelt med reduksjon av populasjonsstørrelser (middels konfidens). Dette har resultert i, og vil fortsette å resultere i, endring av interaksjoner mellom arter, slik som konkurranse og dynamikken mellom predatorer og byttedyr (høy konfidens). En rekke marine organismer er dessuten sårbare, ut fra deres ulike evne til å leve innenfor et bestemt temperaturintervall.[67]

Forventede fremtidige konsekvenser for biologiske systemer

[rediger | rediger kilde]

Økosystemer på landjorden og i ferskvann

[rediger | rediger kilde]
Klimaendring vil etterhvert bli en stor trussel mot biodiversitet, i tillegg til andre faktorer som arealbruksendringer. Afrikas fugle- og dyreliv er spesielt utsatt, og det er estimert opptil 50 % reduksjon av mange arter innen 2100. Bildet viser Klein Namutomi Waterhole i Namibia.[68]

Klimaendringer forventes å bli en stor stressfaktor på økosystemer i ferskvann og i havet i andre halvdel av det 21. århundre. Påvirkningen forventes å bli spesielt stor for scenarier med medium (RCP6.0) eller stort (RCP8.5) utslipp av klimagasser (høy konfidens). Frem til 2040 vil imidlertid menneskelig påvirkning som arealbruksendringer, forurensning og vannressursforvaltning ha størst påvirkning på økosystemer på landjorden (middels konfidens) og i ferskvann (høy konfidens).[69]

Noen modellstudier har påvist stor risiko for skogbranner i deler av verden for en oppvarming under 4 °C. En slik oppvarming innebærer en betydelig økning for risiko for utryddelse av arter på landjorden og i ferskvann, selv om det er lav enighet om antallet arter som er i fare. Økt ødeleggelse av korallrev forventes med betydelig innvirkning på slike økosystemer (høy konfidens). Vurdering av potensielle økologiske virkninger ved en oppvarming over 4 °C innebærer høy risiko for omfattende tap av biodiversitet med samtidig tap av økosystemtjenester (høy konfidens).[70]

Mange arter vil ikke ha mulighet for å forflytte seg til områder med passende klima ved middels eller store klimaendringer (RCP4.5, 6.0 og 8.5) i løpet av det 21. århundre (middels konfidens). Endringer i henhold til scenario med små klimaendringer (RCP2.6) vil gi mindre problemer. Arter som ikke har evne til å tilpasse seg et nytt klima tilstrekkelig fort vil enten reduseres i antall, eller dø ut i visse utbredelsesområder eller i alle. Økt dødelighet for trær og reduserte skogsområder er forventet å skje i mange regioner i løpet av det 21. århundre. Dette på grunn av økt temperatur og tørke (middels konfidens). Redusert utbredelse av skog gir risiko for mindre karbonlagring, samt redusert biologisk mangfold, nedgang i produksjon av trevirke, dårligere vannkvalitet, svekket livskvalitet og mindre økonomisk aktivitet. Forskjellige tiltak for å hjelpe arter å emigrere, reduserer skogbranner og oversvømmelser kan redusere, men ikke eliminere disse risikoene.[69]

Russisk nordområder med tundra. Det er forventet å skje endringer av blant annet artssammensetningen, vegetasjonsdekket og utbredelsen av denne typen natur på grunn av tining av permafrost forårsaket av varmere klima.[71]

Det forventes stor økning av risikoen for utryddelse av arter på landjorden og i ferskvann på grunn av klimaendringer frem mot og etter 2100. Dette fordi klimaendringer skjer samtidig med andre stressfaktorer som endringer i habitater, overutnyttelse, forurensning og invaderende nye arter (høy konfidens). Denne risikoen øker i alle scenariene for klimagassutslipp, ut fra styrken og hastigheten på klimaendringene. Det er gjort mange modellberegninger for utryddelse av arter i fremtiden, men det er lav enighet om blant annet omfang av arter som står i fare, hvor det skjer og utviklingen i tid.[69]

I løpet av det 21. århundre vil scenarier for medium og høye utslipp av klimagasser (RCP4.5, 6.0 og 8.5) gi stor risiko for brå og irreversible endringer på regional skala for sammensetning, struktur og funksjoner for økosystemer på landjorden, i ferskvann og i våtmarksområder (middels konfidens). Eksempler på omfattende konsekvenser av klimaendringer er boreale tundrasystemer i arktiske områder (middels konfidens) og i regnskogen i Amazonas (lav konfidens). Det forventes at fortsatte klimaendringer vil forandre artssammensetningen, vegetasjonsdekket, drenering og utbredelsen av tundrafrost i det boreale tundrasystemet. Dette vil i sin tur føre til mindre albedo og avgi klimagasser (middels konfidens), som vil være umulige å avdempe med noen form for tiltak (høy konfidens). For skogen i Amazonas vil økt og omfattende tørke sammen med arealbruksendringer og skogbranner føre til at mye av den transformeres over til annen type vegetasjon. Det forventes at ny vegetasjon som er mindre følsom for tørke og brann vil danne nye økosystemer, noe som gir risiko for tap av biodiversitet og redusert opptak av karbondioksid fra atmosfæren (lav konfidens). Store reduksjoner av nedhugging av regnskogen og tiltak mot skogbrann vil redusere risikoen for brå endringer i Amazonas, samt begrense disse, som i seg selv utgjør negative innvirkninger (middels konfidens).[71]

Kystnære økosystemer

[rediger | rediger kilde]
Sundarbans er et sump- og deltalandskap ved munningen av Gangeselven i Bengalbukten, kjent for å ha et svært variert biologisk mangfold. Stigende havnivå og andre naturødeleggelser er forventet å skade 75 % av området innen utgangen av det 21. århundret.[72]

Den prognoserte havnivåstigningen frem til 2100 og etter vil bety at lavereliggende områder og kystnære økosystemer i større grad blir utsatt for oversvømmelser og erosjon (veldig høy konfidens). I tillegg vil press fra befolkningsvekst, økonomisk utvikling og urbanisering føre til merkbart mer stress for kystnære økosystemer (høy konfidens). Kostnadene for å tilpasse områdene til disse endringene vil noen steder være veldig høye. For noen lavereliggende utviklingsland vil ødeleggelser og kostnader for tilpasninger utgjøre mange prosent av deres brutto nasjonalprodukt.[71]

Marine økosystemer

[rediger | rediger kilde]
Korallrev er noen av verdens mest produktive økosystemer, med svært stor artsrikdom. Mange steder står disse i fare for ødeleggelser på grunn av havforsuring, noe som med scenarier med medium eller store fremtidige klimagassutslipp vil bli et økende problem.

Den forventede oppvarmingen vil flere steder føre til invasjon av nye arter fra varmere farvann. Samtidig vil det oppstå utryddelse lokalt i tropiske og delvis lukkede farvann (middels konfidens).[71]

Den stadig økende utbredelsen av soner med lite oksygeninnhold og oksygenfrie «døde soner» forventes ytterligere å begrense habitatene for fisk og andre organismer som er avhengig av O2 (middels konfidens). Fremtidens netto primærproduksjon i åpent hav er forventet å bli omfordelt og innen 2100 bli redusert globalt i alle scenariene (RCP2.6, 4.5, 6.0 og 8.5) for utslipp av klimagasser.[71]

I scenariene for medium og høye klimagassutslipp (RCP4.5, 6.0 og 8.5) vil havforsuring bety en stor risiko for marine økosystemer, spesielt polare systemer og korallrev. Konsekvensene er relatert til fysiologi, oppførsel og populasjonsdynamikk for individuelle arter, helt fra enkle skapninger som planteplankton til dyr (medium til høy konfidens). Bløtdyr med kalkskall, pigghuder og koraller er mer følsomme enn krepsdyr (høy konfidens) og fisk (lav konfidens), med potensielt skadelige konsekvenser for fiskebestander. Havforsuring virker sammen med andre globale endringer (for eksempel oppvarming og reduserende oksygennivåer) og med lokale forandringer (for eksempel forurensning og eutrofiering) (høy konfidens). Samtidige pådrivere som oppvarming og havforsuring, kan føre til interaktive, komplekse og forsterkede virkninger for arter og økosystemer.[71]

Endringer på regionalt nivå

[rediger | rediger kilde]

Risikoene forårsaket av klimaendringer vil variere avhengig av tid og region og være bestemt av en rekke faktorer. Her følger en kort oversikt over verdensdelene:[73]

  • Afrika – mange økosystemer er påvirket av klimaendringer og fremtidige endringer er forventet å bli merkbare (høy konfidens). Flere arter påvirkes, og økosystemer endres, på grunn av endret klima og høyere CO2-konsentrasjon, selv om også arealbruksendringer og andre faktorer spiller inn. Havforsuring vil påvirke økosystemer i havet og spesielt korallrev (middels konfidens).[74]
Den tidligere blomstringen for løvtrær om våren er en indikator på konsekvenser av klimaendringer.
  • Europa – klimaendringer vil med stor sannsynlighet føre til endringer for habitater og artsutbredelse og noen arter vil forsvinne lokalt (høy konfidens). Arter vil endre utbredelse over kontinentet, spesielt vil habitater for alpine planter reduseres (høy konfidens). Kystnære våtmarksområder vil forsvinne eller forskyves. Introduksjon og spredning av fremmede arter fra regioner utenfor Europa vil sannsynligvis øke (middels konfidens).[73]
  • Asia – i mange deler av Asia vil områder med permafrost reduseres, det vil bli endring i utbredelse av planter, vekstrater og årstidssykluser. Kystnære og marine systemer som mangrover, sandstrender, saltsumper og korallrev vil være under økt press både på grunn av klimaendringer og andre faktorer. I den arktiske delen av Asia vil kombinasjonen av havnivåstigning og endring av permafrost, samt lengre isfrie deler av året, føre til økt kysterosjon.[75]
  • Australasia – det forventes vesentlige endringer i kystnære økosystemer og biologisk mangfold (høy konfidens).[75] Økende havnivå og hyppigere tilfeller av kraftig regnfall forventes å gi økt erosjon og dermed skade mange lavereliggende økosystemer. Flere arter som bare finnes i området vil få begrenset utbredelse, noen vil også forsvinne lokalt eller bli totalt utryddet.[76]
  • Nord-Amerika – økosystemer er under økt press på grunn av høyere temperaturer, økt CO2-konsentrasjon og havnivåstigning, samt ekstreme værhendelser (veldig høy konfidens). I mange tilfeller forverres påvirkningen fra klimaendringer av menneskelig påvirkning som arealbruksendringer, invasjon av fremmede arter og forurensning (høy konfidens).[77] Hyppigheten av skogbranner i vestlige deler av USA og Alaska forventes å øke, noe som vil gi store regionale endringer for disse økosystemene.[78]
  • Sentral- og Sør-Amerika – endring av naturlige økosystemer medvirket av klimaendringer er hovedårsak til tap av biodiversitet og økosystemer (høy konfidens). Klimaendringer forventes å øke takten av artsutryddelse (middels konfidens). Kystnære og marine systemer, havnivåstigning og menneskelig påvirkning øker risikoen for lavere biodiversitet for og utryddelse av fiskearter, koraller og mangrover (høy konfidens).[79]
  • Polare regioner – klimaendringer og andre påvirkninger utsetter disse områdene for risiko (høy konfidens): Spesielt vil isbjørn bli påvirket av redusert utbredelse av is, redusert vinteris og istykkelse. Både i Arktisk og Antarktis vil noen marine arter endre utbredelse på grunn av skiftende sjø- og isforhold (middels konfidens). Klimaendringer vil øke sårbarheten for økosystemer på landjorden på grunn av invasjon av fremmede arter (høy konfidens).[79]

Forventede fremtidige politiske, økonomiske og sosiale konsekvenser

[rediger | rediger kilde]

De siste årtiene (2014) har det blitt observert endringer på menneskeskapte systemer (som veier, strømforsyning, boliger et cetera) på alle kontinenter, selv om endringene for biologiske systemer er tydeligere. Det finnes endringer på menneskelige systemer som kan tilskrives klimaendringer, selv om andre påvirkninger også gjør seg gjeldende i stor grad, som for eksempel forurensing og arealbruksendringer. De fleste endringene skyldes varmere klima og forandrede nedbørmønstre.[64]

Observerte effekter på menneskeskapte systemer

[rediger | rediger kilde]
Flomskadet vei i Blackburn Fork i den nordlige delen av Putnam County i Tennessee i USA. Ekstremvære i Nord-Amerika forårsaker ofte skader på infrastruktur.[80]

Menneskeskapte systemer kan påvirkes av klimarelatert ekstremvær som hetebølger, tørke, flom, sykloner og skogbrann. En rekke av dagens menneskeskapte systemer er sårbare for dagens klimavariabilitet (veldig høy konfidens). Slike klimarelaterte hendelser kan føre til problemer med matproduksjon og vannforsyning, skader på infrastruktur og boområder, innvirkning på sykelighet og dødelighet, og konsekvenser for mental helse og tilfredshet. For land på alle utviklingsnivåer er disse påvirkningene forårsaket av en betydelig mangel på beredskap for dagens klimaendringer innenfor enkelte sektorer.[64]

Et eksempel er Nord-Amerika der de fleste økonomiske sektorer og menneskeskapte systemer har blitt påvirket av ekstremvær som orkaner, oversvømmelse og kraftig nedbør (høy konfidens). Ekstreme hetebølger medfører i dag en økning i dødelighet og sykelighet (veldig høy konfidens), med effekter som varierer med alder, bosted og sosioøkonomiske faktorer (høy konfidens). Ekstrem vind i kyststrøk har forårsaket økt dødelighet og sykelighet, spesielt langs østkysten av USA og Gulfkysten, både ved Mexico og USA. En stor del av infrastrukturen i Nord-Amerika er sårbar for ekstreme værforhold (middels konfidens), med forverret tilstand for vannressurser og en samferdselsinfrastruktur som er spesielt sårbar (høy konfidens).[78]

Kunstig vanning brukes i stor utstrekning i California. Tørke og etterfølgende avlingsproblemer i vestlige deler av USA er et stadig tilbakevendende problem. Selv om det så langt ikke er en klar sammenheng mellom klimaendringer og tørke i USA, er dette forventet å bli et problem i fremtiden.[81] Det er forventet at endret vannføring i vassdrag i vestlige fjellområder i USA vil gi store utfordringer for landbruket.[78]

Vannføring i elver og vassdrag, som blant annet benyttes til vanning og vannforsyning, vil også påvirke mange systemer. I mange regioner er nedbørmønstrene i endring, i andre kan en observere at snø og is smelter og forandrer hydrologiske systemer. Begge deler påvirker vannressursene med hensyn på mengde og kvalitet (middels konfidens). Isbreer fortsetter å krympe nesten over hele verden på grunn av klimaendringer (høyt konfidens), noe som påvirker avrenning og fordeling av vannressurser nedstrøms (middels konfidens).[66] I en studie fra 2005 ble det anslått at mer enn en sjettedel av verdens befolkning er avhengige av isbreer og snøsmelting for å få vannforsyning.[82]

Forventede fremtidige effekter på menneskeskapte systemer

[rediger | rediger kilde]

For den nærmeste tiden (de neste årtier fra 2014) og på lang sikt, med ukjente klimaalternativer (andre halvdel av det 21. århundre og utover), vil klimaendringene forsterke eksisterende klimarelaterte risikoer og skape nye farer for naturlige og menneskelige systemer. Risikofaktorene avhengig av størrelsen og hastigheten av klimaendringene. Sårbarhet og eksponeringen for sammenkoblede menneskelige- og naturlige systemer vil også ha betydning. Noen av disse risikoene vil være begrenset til en bestemt sektor eller region, og andre vil forårsake uforutsigbare kjedereaksjoner. I mindre grad antar forskere klimaendringer også ha noen potensielle fordeler.[83]

Klimapanelet deler fremtidige risikoer på grunn av klimaendringer inn i flere såkalte nøkkelrisikoer. Alle disse har høy konfidens, og er underpunkter til en eller flere av de nevnte fem årsakene til bekymring (Se gul boks med tittel Klimapanelets fem sammenknyttede grunner til bekymring). Disse har å gjøre med risikoer relatert til menneskers liv og helse.[84] Mange av disse risikoene utgjør spesielle utfordringer for de minst utviklede landene og sårbare samfunn, gitt deres begrensede evne til å håndtere endringene.[57]

Nøkkelrisikoer

  1. Risiko for død, skade, svekket helsetilstand eller tapt levebrød i lavtliggende kystsoner og små øyer i utviklingsland og andre småøyer, på grunn av stormflo, oversvømmelse og stigende havnivå.[84]
  2. Risiko for alvorlig svekket helsetilstand og tapt levebrød i urbane områder med stor befolkning på grunn av flom i noen regioner.[84]
  3. Systemiske risikoer på grunn av ekstreme værforhold som fører til skader på nettverk av infrastruktur og kritiske tjenester som elektrisitet, vannforsyning og helse- og beredskapstjenester.[84]
  4. Risiko for økt dødelighet og sykdom i perioder med ekstrem varme, spesielt for de sårbare i urbane områder og for mennesker som jobber utendørs i urbane eller landlige områder.[84]
  5. Risiko for usikkerhet for matforsyning og sammenbrudd i systemer for distribusjon av mat knyttet til oppvarming, tørke, oversvømmelse, nedbørsvariasjon og ekstrem nedbør, spesielt for fattige befolkninger i både urbane og rurale områder.[84]
  6. Risiko for tap av marine- og kystøkosystemer, biologisk mangfold og økosystemtjenester, funksjoner og tjenester som disse gir for levebrød for befolkningen i kystnære områder, spesielt for fiskerisamfunn i tropene og i Arktis.[84]
  7. Fare for tap av vannbaserte økosystemer på landjorden, biologisk mangfold og økosystemtjenester, funksjoner og tjenester som gir levebrød for befolkningen i slike områder.[84]

Graden av oppvarming øker sannsynligheten for alvorlige, gjennomgripende og irreversible konsekvenser. Noen risikoer på grunn av klimaendringer er betydelige ved 1 °C eller 2 °C over førindustrielle nivåer. Globale klimaendringer gir høy risiko ved global gjennomsnittlig temperaturøkning på 4 °C eller mer. Dette gjelder innenfor alle fem årsakene til bekymring, og inkluderer alvorlig og utbredt innvirkning på unike og truede systemer, betydelig artsutryddelse, samt stor risiko for global- og regional matsikkerhet.[57]

Ferskvannsressurser

[rediger | rediger kilde]
Forholdet mellom totalt årlige vannuttak og total tilgjengelig årlig fornybar forsyning, tall for oppstrøms forbruk. Kartet viser dagens tilstand (2017), men i fremtiden er det forventet at vannknapphet blir et stadig større problem for mange regioner. I Midtøsten har noen landområder blitt redusert til ørken på grunn av overforbruk av vann. Iran er en av de mest alvorlige rammede landene. I regionen har stort overforbruk kombinert med redusert nedbør skadet vannressurser og ødelagt jordbruksproduksjonen.[85]
Kilde: World Resources Institute

Risiko relatert til sikker ferskvannforsyning øker betydelig ved økende klimagasskonsentrasjoner (robust belegg, høy konfidens). Delen av verdens befolkning som opplever vannknapphet og de som berøres av store elveflommer øker med nivået av oppvarming i det 21. århundre.[86]

Klimaendringene i løpet av det 21. århundre forventes å redusere fornybare resurser som overflatevann og grunnvann betydelig i de fleste tørre subtropiske regioner (robuste belegg, høy enighet), noe som vil føre til økende konkurranse om vann mellom forskjellige sektorer (begrenset belegg, middels enighet). I dagens tørre områder vil hyppigheten av tørke trolig øke innen slutten av det 21. århundre ved scenario for høye klimagassutslipp (RCP8.5) (middels konfidens), mens på høyere breddegrader forventes økt tilgjengelighet på vannressurser (robust belegg, høy enighet).[86]

Hav, kystområder og lavtliggende områder

[rediger | rediger kilde]
Fisker på Seychellene på den afrikanske østkysten. I fremtiden forventes betydelige reduksjoner i fiskefangster på tropiske breddegrader.[87]

Ved midten av det 21. århundre vil utbredelse av fisk og andre marine dyr endres slik at havområder ved middels og høye breddegrader i gjennomsnitt vil kunne få økt artsrikdom og større fiskefangster. Imidlertid vil det oppstå en tilsvarende redusert utbredelse av marine arter på tropiske breddegrader (middels konfidens). I sum resulterer dette i en global omfordeling av potensialet for fiskefangst, noe som får betydning for mattrygghet (middels konfidens). Disse endringene i utbredelse av marine arter vil kunne føre til artsinvasjoner på høye breddegrader, mens det kan komme til å oppstå lokal utryddelse av arter i tropene og delvis innestengte sjøer (middels konfidens).[87]

Forskyvning av marine arter vil forårsake 30–70 % økning i fiskefangster i visse regioner på høye breddegrader innen 2055 (relativt til 2005). Dette forårsaket av en omfordeling med midlere breddegrader, og en reduksjon på 40–60 % i noen regioner i tropene og Antarktis. Dette gjelder for en oppvarming over førindustrielle nivåer på 2 °C (middels konfidens for retningen av fiskerienes fangstmengde, lav konfidens for eksakte størrelsene av fangstmengde).[87]

Med de klimaendringer som forventes innen midten av det 21. århundre og utover, vil den globale artsfordeling i havet og biodiversitet i følsomme områder bli redusert. Dette vil redusere avkastningen i fiskeriene og redusere økosystemtjenester (høy konfidens). Sosialøkonomisk sårbarhet er størst i utviklingsland i tropiske områder, noe som leder til økt risiko for sikker matforsyning, inntekt og sysselsetting.[87]

For scenarier for medium og høye utslipp av klimagasser (RCP4.5, 6.0 og 8.5) representerer havnforsuring store farer for marine økosystemer, spesielt polare økosystemer og korallrev. Her forventes det endringer av fysiologi, oppførsel og populasjonsdynamikk for individuelle arter i hele spektret, fra enkle planteplankton til dyr (medium til høy konfidens). Havforsuring virker sammen med andre globale endringer som oppvarming, reduserte oksygennivåer og lokale forandringer, for eksempel forurensning (høy konfidens). Samtidig påvirkning fra oppvarming og havforsuring kan føre til interaktive, komplekse og forsterkede konsekvenser for arter og økosystemer.[87]

Klimaendringer kommer i tillegg til truslene fra overfiske og annen påvirkning som ikke er klimarelatert, dermed blir forvaltningen av marine ressurser mer komplisert (høy konfidens).[88]

På grunn av den forventede havnivåstigning i løpet av det 21. århundre og etter, vil økosystemer ved kysten og lavtliggende områder i økende grad oppleve negative konsekvenser som oversvømmelse, flom og kysterosjon (veldig høy konfidens). I tillegg vil menneskelig press på økosystemene ved kysten øke betydelig i de kommende tiårene på grunn av befolkningsvekst, økonomisk utvikling og urbanisering (høy konfidens).[87]

Matsikkerhet

[rediger | rediger kilde]
President Barack Obama snakker med bønder under en omfattende tørke i California i 2014. Klimaendringer er forventet å gradvis øke den årlige variabiliteten for avlinger i mange regioner. Disse fremskrevne innvirkningene vil oppstå samtidig med raskt økende kornetterspørsel.

For viktige kornslag som hvete, ris og mais i tropiske og tempererte regioner forventes det at klimaendringer vil påvirke aggregert produksjon[k] negativt ved lokale temperaturøkninger på 2 °C, eller mer, i forhold til temperaturen ved slutten av 1900-tallet. Dette gjelder uten at det gjøres tilpasninger. Enkelte områder kan også få nytte av høyere temperaturer (middels konfidens). Etter 2050 er risikoen for mer alvorlige påvirkninger på avkastning økende, dette avhenger av graden av oppvarming. Klimaendringer er forventet å gradvis øke den årlige variabiliteten for avlinger i mange regioner. Disse fremskrevne innvirkningene vil oppstå samtidig med raskt økende kornetterspørsel.[89]

Alle aspekter ved mattrygghet er potensielt påvirket av klimaendringer, dette gjelder tilgang til mat, utnyttelse og prisstabilitet (høy konfidens). Forskyvning av fiskebestander mot høyere breddegrader utgjør en risiko for redusert inntekt og sysselsetting i tropiske land, med potensielle konsekvenser for matsikkerhet (middels konfidens). Global temperaturøkning på rundt 4 °C eller mer over nivået på slutten av 1900-tallet, kombinert med økende etterspørsel etter mat, vil utgjøre store farer for matvaresikkerheten globalt og regionalt (høy konfidens). Risikoen for matvaresikkerhet er generelt større i lavereliggende områder.[89]

Klimaendringene vil øke de internasjonale handelsstrømmene og verdien av disse (begrenset belegg, middels enighet). Import av mat kan avhjelpe de landene som rammes, slik at de kan tilpasse seg klimaendringer som gir redusert innenlandsk landbruksproduktivitet. Kortvarig matmangel i utviklingsland med lav inntekt kan avhjelpes med matvarehjelp.[90]

Infrastruktur og økonomi

[rediger | rediger kilde]

De fleste økonomiske sektorer påvirkes av endring av befolkningstall, aldersstruktur, inntekt, teknologi, relative priser, livsstil, samt regulering og styring. Disse faktorene forventes å være store i forhold til virkningen av klimaendringer (høy enighet, middels belegg). Klimaendringene forventes å redusere energietterspørsel for oppvarming, men gi økt energibehov for kjøling i boliger og innenfor næringslivet (robuste belegg, høy enighet).[91]

Skader på elektrisk distribusjonsnett etter orkanen Sandy i Arlington i USA. Skade på infrastruktur forventes å bli et økende problem på grunn av klimaendringer.

Det vil kunne oppstå problemer med produksjonen i varmekraftverk (kullkraftverk, gasskraftverk, kjernekraftverk, et cetera) i fremtiden, ettersom vann fra elver ofte er nødvendig som kjølevann for denne typen kraftverk. Vassdragene får mindre vannføring i et varmere klima som forventes i Europa og Amerika, spesielt om sommeren, dermed vil kapasiteten kunne bli redusert.[92][93]

Menneskers helse og sikkerhet

[rediger | rediger kilde]
En flått som har sugd i seg blod. Det forventes økt utbredelse av smittebærende skadedyr, også i land som i stor grad har vært forskånet for dette, i fremtidens varmere klima. Folkehelseinstituttet forventer flere tilfeller av flåttbårne infeksjoner, og flått observeres stadig lengre nord i Norge. I tillegg forventes også mulig utbredelse av vestnilfeber, leishmaniose og malaria. Denguefeber og chikungunyafeber kan oppstå om asiatisk tigermygg, som sprer seg raskt i Europa, også greier å etablere seg i Norge.[94]

Frem til midten av det 21. århundre vil de forventede klimaendringene hovedsakelig påvirke menneskers helse ved å forverre helseproblemer som allerede eksisterer (veldig høy konfidens). Gjennom det 21. århundre er klimaendring forventet å føre til en forverring av helsetilstanden i mange regioner og særlig i utviklingsland med lav inntekt (høy konfidens). Eksempler på dette er større sannsynlighet for skader, sykdommer og død på grunn av mer intense varmebølger og branner (veldig høy konfidens). Det er også forventet økt sannsynlighet for underernæring som følge av redusert matproduksjon i fattige regioner (høy konfidens). Tapt arbeidsevne, redusert produktivitet blant sårbare deler av befolkningen og økt risiko for mat- og vannbårne sykdommer anslås også å inntreffe (veldig høy konfidens), samt andre smittsomme sykdommer (middels konfidens).[95]

Rundt 2100 forventes det for scenariet med høye utslipp av klimagasser (RCP8.5) at kombinasjonen av høy temperatur og luftfuktighet i noen områder og for deler av året, vil gjøre det umulig å utføre normale menneskelige uteaktiviteter. Dette gjelder aktiviteter som å dyrke mat og utendørsarbeid (høy konfidens).[95]

Det forventes en betydelig økning av antall flyktninger i en varmere verden. Her fra Zaatari flyktningleir i Jordan, som ikke har noen sammenheng med klimaendringer.

Klimaendringene vil kunne føre til skader på kulturelle verdier som er viktige for samfunn og individ (høy enighet, medium belegg). Effekten av klimaendringer på kultur vil variere mellom forskjellige samfunn og over tid, avhengig av kulturell motstandskraft, og mekanismene for å opprettholde og overføre kunnskap.[96]

Klimaendringer gjennom det 21. århundre forventes å gi økt forflytning av mennesker (høy enighet, medium belegg). Nye migrasjonsmønstre kan være en respons på ekstreme værforhold, eller at klimaet blir mer variabelt. På den annen side kan folkeforflytninger også være en effektiv tilpasningsstrategi.[96]

Klimaendringer kan indirekte øke risikoen for voldelige konflikter i form av borgerkrig og gruppevold ved forsterkning av drivkrefter for konflikter som fattigdom og økonomisk sjokk (middels konfidens). Det finnes flere evidenser for at økt klimavariabilitet leder til konflikter.[96]

Kart som viser hvor i verden fremtidige naturkatastrofer på grunn av global oppvarming kan forventes å oppstå.
Rosa: områder utsatt for Tropisk syklon.
Gul: områder utsatt for tørke eller forørkning.
Blå prikker: øyer utsatt for ekstremvær og flodbølger, oversvømmelse ved stigende havnivå.
Blå ringer: deltaområder utsatt for ekstremvær og flodbølger.

Det finnes flere grenseoverskridende virkninger av klimaendringer, for eksempel endret utbredelse av sjøis, påvirkning av vannressurser som deles mellom flere stater og pelagiske fiskebestander. Denne typen endringer kan potensielt øke rivaliseringen blant stater, men robuste nasjonale og mellomstatlige institusjoner kan styrke samarbeidet og forvaltningen av slike ressurser.[96]

Siden 2007 har det vært flere uttalelser om at klimaendringene er en trussel mot verdensfreden. Etter et forslag fra Storbritannia diskuterte FNs sikkerhetsråd dette temaet i april 2007. Et amerikansk rådgivende panel beskrev klimaendringer som en trussel mot USAs sikkerhet i en egen rapport. Rapporten så klimaendringer som en «fareforsterker». Blant annet fordi det forventes en betydelig økning av antall miljøflyktninger i verden.[97] I 2014 klassifiserte USAs forsvarsdepartement, Pentagon, også klimaendringer som en trussel mot nasjonal sikkerhet. Det amerikanske forsvarsdepartementet vurderer militær omdisponering, som for eksempel distribusjon av forsyninger.[98]

Menneskers livsgrunnlag og fattigdom

[rediger | rediger kilde]

Gjennom det 21. århundre forventes det at klimaendringer vil føre til redusert økonomisk vekst, gjøre fattigdomsreduksjon vanskeligere, gi svekket mattrygghet, forlenge eksisterende fattigdomsfeller og skape nye, spesielt i byområder og nye områder med hungersnød (middels konfidens). Klimaforandringer forventes å forverre fattigdom i de fleste utviklingsland og skape nye slumområder i land med økende ulikhet, både i industriland og utviklingsland.[99]

I urbane og rurale områder vil fattige husholdninger som er avhengige av lønnsinntekt og som er netto kjøpere av mat, kunne forventes å bli spesielt berørt. Dette på grunn av prisøkning for mat, særlig i regioner som har lav matsikkerhet og høy ulikhet (spesielt i Afrika). Forsikringsprogrammer, sosiale tiltak og risikostyring ved katastrofer kan trygge livsgrunnlaget i fattige og marginaliserte grupper på lang sikt.[99]

Endringer på regionalt nivå

[rediger | rediger kilde]

Risiko forårsaket av klimaendringene vil variere over tid og i forskjellige regioner, avhengig av svært mange faktorer. For noen sektorer i noen regioner vil klimaendringer og økning av atmosfærisk CO2 ha positive effekter. Nedenfor er det listet opp noen viktige regionale risikoer som har middels til høy konfidens:[73]

Tørke i Kongwa i Dodoma i Tanzania. Når regnet ikke kommer kan vannmangel og feilslåtte avlinger bli resultatet.
  • Afrika – klimaendringene vil forsterke eksisterende knapphet på vann og presse landbruket, spesielt i områder med halvtørt klima (høy konfidens). Med økende temperaturer og endringer i nedbør er det «svært sannsynlig» at det vil bli redusert kornproduksjon med store konsekvenser for mattryggheten (høy konfidens). Klimaendringer øker eksisterende helseproblemer, som utilstrekkelig tilgang til rent drikkevann.[73]
  • Europa – klimaendringer vil øke sannsynligheten for systemfeil forårsaket av ekstreme klimahendelser som påvirker flere sektorer (middels konfidens). Havnivåstigning og hyppigere tilfeller av ekstrem nedbør forventes ytterligere å øke risikoen for flom ved kysten og langsmed elver. Tilpasning kan forhindre de fleste av de anslåtte skadene (høy konfidens).[73]
  • Asia – klimaendringene vil føre til nedgang i landbruksproduksjonen i mange områder i Asia, for eksempel for avlinger som ris (middels konfidens). Ekstreme klimahendelser vil ha økt innvirkning på menneskers helse, sikkerhet, levebrød og fattigdom (medium belegg, høy enighet).[75]
  • Australasia – uten tilpasning vil kommende klimaendringer, atmosfærisk karbondioksid og havforsuring ha betydelig innvirkning på vannressurser, infrastruktur, helse og landbruk (høy konfidens). Ferskvannsressurser forventes å avta i sørvest og sørøst på fastlandet av Australia (høy konfidens) og i noen vassdrag på New Zealand (middels konfidens). Stigende havnivå og økende tilfeller av kraftig nedbør forventes å gi økt erosjon og oversvømmelse, med påfølgende skade på mange lavtliggende økosystemer, infrastruktur og boliger (høy konfidens). Hyppigere hetebølger vil øke risikoen for helseproblemer, endringer i nedbørsmønstre og stigende temperaturer vil forskyve sonene for landbruksproduksjon.
  • Nord-Amerika – mange klimarelaterte risikoer er relatert til kraftige varmebølger, kraftig nedbør og redusert snødekke. Disse vil øke i frekvens og/eller alvorlighetsgrad de neste tiårene (etter 2014) (veldig høy konfidens). Klimaendringer vil forsterke risikoen for vannressurser som allerede er påvirket av press fra andre faktorer enn klima, med potensielle virkninger forbundet med redusert snødekke, redusert vannkvalitet, urban flom og redusert vannforsyning i byområder og vanning i landbruket (høy konfidens). Imidlertid er det flere muligheter for tilpasning for å håndtere press på vannforsyningen på grunn av flom og vannkvalitet (middels konfidens). Forventet temperaturstigning, redusert nedbør i noen regioner og økt frekvens av ekstremvær vil resultere i netto produktivitetsnedgang for dagens store avlinger ved slutten av det 21. århundre uten tilpasning.[100]
  • Sentral- og Sør-Amerika – til tross for forbedringer vil høy fattigdom i de fleste landene i regionen resultere i stor sårbarhet ved klimaendringer (høy konfidens). Klimaendringene forventes å ha store regionale forskjeller når det gjelder konsekvenser for landbruksproduksjonen. Det forventes økt produktivitet gjennom midten av det 21. århundret i sørøstlige deler av Sør-Amerika, mens en nedgang innen kort tid (innen 2030) forventes i Mellom-Amerika. Dette vil true matsikkerheten for de fattigste delene av befolkningene (middels konfidens). Redusert nedbør og økt evapotranspirasjon (fordampning fra bakken) forventes i regioner med steppeklima. Virkningen av dette er økt risiko for vannmangel som gir problemer i byer, for vannkraftproduksjon og landbruk (høy konfidens).[79]
  • Polare regioner – klimaendringer, og andre påvirkninger som ikke har sammenheng med klimaendringer, samvirker ofte i Arktis. Dette vil si at miljøendringer, utvikling innenfor demografi, kultur og økonomi, påvirker fysiske-, biologiske- og sosioøkonomiske risikoer. Her kan det oppstå endringer som kan være raskere enn de menneskelige systemer kan tilpasse seg (høy konfidens). Økt arktisk sjøfart og utvidede land- og ferskvannsbasert transport kan gi økte økonomiske muligheter.[79]
  • Små øyer – høy sårbarhet for klimaendringer og andre påvirkninger (høy konfidens). Forventet havnivåstigning mot slutten av det 21. århundre gir alvorlige risiko for flom og erosjon på lavtliggende kystområder og atoller. Bølger som slår innover land vil påvirke grunnvannsressurser. Økosystemer relatert til korallrev som nedbrytes på grunn av økende overflatetemperatur i sjø og havforsuring vil påvirke øysamfunn og deres levebrød negativt.[101]

Begrensning og tilpasning til klimaendringer

[rediger | rediger kilde]
Sannsynlige globale gjennomsnittstemperaturer i 2100 avhengig av scenario for utslipp av klimagasser. Som en ser er det usikkerhet relatert til fremskrivningen slik at selv et scenario med mindre utslipp enn det som ble vedtatt i Parisavtalen i 2016 kan gi høyere temperatur enn målet om 2 °C stigning over førindustrielle verdier. Kilde: U.S. Global Change Research Program.

Begrensning av klimaendringer er menneskelige inngrep for å redusere kildene til klimagasser eller øke karbonslukene.[102] Den samlede risikoen på grunn av klimaendringer kan dessuten reduseres ved å begrense hastighet og størrelse. Den kan reduseres vesentlig ved et scenario med lave fremtidig utslipp av klimagassutslipp (RCP2.6), sammenlignet med scenario med store utslippsøkninger og høye fremtidige temperaturer (RCP8.5). Dette gjelder spesielt i andre halvdel av det 21. århundre (veldig høy konfidens). Eksempler på redusert risiko gjelder for negativ innvirkning på landbruksproduksjon, vannknapphet, store utfordringer i byer og for infrastruktur på grunn av havnivåstigning, ekstrem varme, tørke og flom.[57]

Tilpasninger til et endret klima vil bli nødvendig. Om klimaendringene reduseres kan det redusere omfanget av nødvendige tilpasninger i fremtiden. I alle scenarier for begrensning av klimagassutslipp og tilpasning er det fremdeles en viss risiko fra negative virkninger (veldig høy konfidens). Fordi begrensninger reduserer endringstakten så vel som størrelse av oppvarmingen, økes også tiden som er tilgjengelig for tilpasning til et bestemt nivå for klimaendringer, potensielt med flere tiår. Imidlertid kan ikke tilpasning overvinne alle effekter av klimaendringer (høy konfidens). Noen begrensninger eller tilpasningsalternativer utgjør også i seg selv en risiko.[57]

Klimapolitikk og internasjonale avtaler

[rediger | rediger kilde]

Effektiv begrensninger av klimagasser vil bare oppnås ved samarbeid mellom alle verdens land. Internasjonalt samarbeid kan spille en viktig rolle i utvikling og kunnskapsoverføring av miljøvennlig teknologi.[103]

Parisavtalen som ble inngått i slutten av 2015 er en avtale innenfor FNs rammekonvensjon om klimaendring for å begrense fremtidige klimaendringer. Avtalen går blant annet ut på at den globale gjennomsnittlige temperaturen skal begrenses til vel under 2 °C i forhold til førindustrielt nivå, men helst skal økningen ikke bli større enn 1,5 °C. I anledning Pariskonferansen inngikk også landene omfattende planer for klimagassreduksjon på nasjonalt nivå. Disse planene er ikke nok til å oppnå en oppvarming under 2 °C, men Parisavtalen peker uansett ut en vei mot å oppnå dette.[104]

Reduksjon av klimagassutslipp innenfor energiproduksjon og -forbruk

[rediger | rediger kilde]
Kjerneenergi har lave klimagassutslipp, og kan i henhold til klimapanelet spille en rolle i å redusere global oppvarming. Her Philippsburg kjernekraftverk i Tyskland.

En måte å redusere klimagassutslippene på er, i henhold til klimapanelet, reduksjon av fossile energikilder i elektrisitetsproduksjon. Dette holdes for å være en viktig kostnadseffektiv strategi for å oppnå lave stabiliseringsnivåer for klimagasser. I de fleste scenarier med stabilisering på lave nivåer av klimagasser vil andelen av elektrisitetsproduksjon med liten bruk av fossile brensler øke. Det er da snakk om en betydelig økning fra nåværende andel på rundt 30 % til mer enn 80 % innen 2050, i tillegg til at fossile energikilder for kraftproduksjon er nesten helt faset ut innen 2100.[105] CO2-fangst og lagringsteknologi kan redusere klimagassutslippene fra fossile kraftverk (medium belegg, medium enighet).[106]

Innfasing av fornybare energikilder regnes som svært viktig. Mange teknologier har vist betydelige forbedringer av ytelse og kostnadsreduksjon, og et økende antall teknologier har oppnådd et modenhetsnivå som kan muliggjøre distribusjon i betydelig skala (robuste belegg, høy enighet).[105] Klimapanelet mener også at kjerneenergi kan være viktig for å redusere bruken av fossile energikilder.[107]

Atferd, livsstil og kultur har stor betydning for energibruk og tilhørende utslipp. Det er stort potensial for utslippsbegrensninger i enkelte sektorer, særlig når det suppleres med teknologiske og strukturelle endringer (middels belegg, middels konfidens). Utslippene kan reduseres vesentlig gjennom endringer av forbruksmønstre, for eksempel behov for mobilitet og valg av transportmidler, bruk av energi i husholdninger, valg av produkter med lang levetid, kostholdsendring og reduksjon av matavfall.[105]

Klimatilpasning

[rediger | rediger kilde]

Utsiktene for bærekraftig utvikling er relatert til det verden oppnår med reduksjon av klimaendringer (høy konfidens). Siden reduksjon bremser hastigheten så vel som størrelsen på oppvarmingen, øker også tiden som er tilgjengelig for tilpasning til et bestemt nivå av klimaendringer, potensielt med flere tiår. Sene tiltak for begrensning av klimagassutslipp kan redusere mulighetene for klimatilpasninger i fremtiden.[108]

Klimapanelets rapport om betydning, tilpasning og sårbarhet på grunn av klimaendringer oppgir flere strategier for å håndtere årsakene og/eller konsekvensene for de ulike områdene som, menneskelig utvikling og levekår, katastrofeberedskap, forvaltning av økosystemer, infrastruktur og andre menneskeskapte systemer. Dette gjelder sosiale tiltak som å forbedre tilgang til utdanning, ernæring, helsetilbud, energi, trygge boliger og sosiale tjenester, redusere ulikheten mellom kjønnene og marginalisering, samt fattigdomsbekjempelse. Andre tiltak er blant annet bedre infrastruktur, bedre tilgang til teknologi og katastrofeberedskap.[109]

Når det gjelder naturvern anbefales styrket forvaltning av økosystemer, som å beskytte våtmarker og urbane grøntområder, etablere kystskog, vann- og reservoarstyring, reduksjon av andre påvirkninger på økosystemer og unngå fragmentering av habitater, beskytte genetisk mangfold, motvirke forstyrrelser, og fellesskapsbasert forvaltning av naturressurser.[109]

Global oppvarming og status etter klimapanelets femte hovedrapport

[rediger | rediger kilde]

Dagens ekvivalente CO2-nivå er over 500 ppm (2021), og med et nivå på 450 ppm mente FNs klimapanel i 2014 at det bare er 66 % sjanse for å ikke å overstige 2 °C oppvarming. Konsentrasjonen av CO2 og andre klimagasser vil fortsette å øke på grunn av tilbakekoblingsmekanismer. Selv om alle landene som signerte Parisavtalen skulle greie å ratifisere sine forpliktelser, forventes det en global oppvarming på 2,6–3,1 °C innen 2100. Bare om verdens land greier å inngå og oppfylle ytterligere forpliktende avtaler kan en oppnå lavere temperaturøkning. Uten slike forpliktelser, vil den forventede økningen av jordens temperatur være katastrofal for biologisk mangfold og for verdens mennesker, dette i henhold til den vitenskapelig artikkel Underestimating the Challenges of Avoiding a Ghastly Future.[110]

Global oppvarming og andre miljøproblemer

[rediger | rediger kilde]

Klimaendringene er bare ett av mange problemer for jordens miljø. Mellom disse kan det være synergier. Virkninger fra klimaendringer kan avhenge av nivået av andre forurensninger. For eksempel vil skog svekket av sur nedbør sannsynligvis være mer utsatt for endringer i nedbør forårsaket av klimaendringer.[111] Et annet eksempel er biologisk mangfold som påvirkes av mange faktorer i tillegg til klimaendringer, som tap og fragmentering av leveområder og overbeskatning av arter. Til sammen skaper dette stort press på naturen.[112]

Frem mot 2050 vil verdens befolkning øke fra sju til ni milliarder mennesker. Kraftig vekst i behovet for mat, samt økt energi- og materialforbruk vil gi større konkurranse om begrensede naturressurser. Disse og andre globale megatrender vil i økende grad påvirke miljøet, samt den sosiale og økonomiske utviklingen, også i Europa. Dette i henhold til rapporten Miljøstatus i Europa 2015 fra det europeiske miljøbyrået (EEA). Overforbruk og press på naturressursene står i fare for å varig svekke naturens evne til å yte verdifulle økosystemtjenester. Rapporten understreker behovet for å integrere klima- og miljøpolitikken i all annen politikk. Mange miljøutfordringer er nært knyttet til produksjon og forbruk, som betyr mye for arbeidsplasser og økonomi. Innsparing ved økt effektivitet på ett område fører ofte til økt forbruk på et annet område. Det krever en helhetlig politikk på tvers av forvaltningsnivåer og sektorer for å sørge for at tiltak som gir gevinst ett sted ikke fører til økt belastning et annet sted.[112]

Tap av biologisk mangfold skjer i stort tempo, og med det svekkes jordenes evne til å opprettholde komplekse livsformer. Til tross for ødeleggelse av naturmiljøet som er livsgrunnlaget for sivilisasjon, har verdens land og folk problemer med å gripe og forstå omfanget. Det er mange løsninger på problemene, men iverksetting av store nok mottiltak harmonerer dårlig med de store konsekvensene av tap av natur og eksistensielle trusler. En årsak til dette, i henhold til artikkelen Underestimating the Challenges of Avoiding a Ghastly Future, er den store forsinkelsen mellom miljøskader og sosioøkonomiske konsekvenser av naturforringelse. I tillegg kommer utfordringen med å få oversikt over problemene og kjennskap til løsninger, samt at sosiale og politiske prosesser for å iverksette løsninger skjer i små skritt.[110]

Mulighetene for å oppnå målet på 1,5 °C temperaturøkning

[rediger | rediger kilde]
Sykling og andre transport-
former som krever lite energibruk er et av mange tiltak som anbefales av FNs klimapanel for å redusere global oppvarming til 1,5 °C.[113] Her fra Nørrebrogade i København, en by med svært omfattende tilrettelegging for sykling.

I oktober 2018 ferdigstilte FNs Klimapanel en spesialrapport om konsekvenser av gjennomsnittlig global oppvarming på 1,5 °C (SR15) over førindustriell temperatur. Studien ble utarbeidet på bakgrunn av Parisavtalen fra 2015, der verdens ledere kom til enighet om å forsøke å begrense den globale oppvarmingen til godt under 2 °C. Dette er det første studiet som fokuserer på forskjellen mellom en oppvarming på 1,5 og 2 °C. Tidligere hadde studiene først og fremst sett på konsekvenser av mye høyere temperaturstigninger.[114]

Konsekvensene av en temperaturøkning på 1,5 °C er større enn dagens økning på 1 °C over førindustrielle verdier, og 1,5 °C vil føre til mindre risiko enn en økning på 2 °C. Risikoene avhenger av maksimalverdien av oppvarmingen, hurtigheten, geografisk område, utviklingsnivå og sårbarhet for samfunn og valgene som gjøres vedrørende tilpasning og begrensning. Forskjellene på 1,5 og 2 °C er relatert til gjennomsnittlige temperatur som vil oppstå over land og i hav (høy konfidens), nedbørintensitet i noen regioner og tørke i andre (middels konfidens). I 2100 vil havnivåøkningen være 0,1 m lavere ved en temperaturøkning på 1,5 °C enn den vil bli ved 2 °C (middels konfidens). Uansett vil havnivået fortsette å stige i lang tid etter 2100 (høy konfidens), men en langsommere økning vil forenkle mulighetene for tilpasning, både for menneskeskapte og økologiske systemer på øyer, i lavtliggende kystområder og i deltaer (høy konfidens). Forskjellen får også betydning for lavere havtemperatur og havforsuring, samt at omfanget av oksygenfattig vann blir mindre. Betydningen for biodiversitet og økosystemer på land, i vassdrag, i havet, for fiskebestander og korallrev er også mindre ved en økning på 1,5 °C, enn den vil bli ved 2 °C (høy konfidens).[115]

Klimarelaterte risikoer relatert til helse, levebrød, matsikkerhet, vannforsyning, menneskers sikkerhet og økonomisk vekst er forventet å øke med en temperaturøkning fra dagens 1 °C til 1,5 °C, men vil ytterligere øke ved 2 °C. Omfanget av nødvendige tilpasninger vil bli mindre ved en oppvarming på 1,5 °C, enn ved 2 °C (høy konfidens). Selv ved en økning på 1,5 °C er det begrensede muligheter for tilpasning for noen menneskeskapte systemer og natur, slik at en likevel vil få tap og ødeleggelser (middels konfidens).[115]

Om det skal oppnås en stabilisering av temperaturen på 1,5 °C, uten at temperaturen midlertidig overstiger denne verdien, eller bare overstiger den litt, trenges en reduksjon av CO2-utslipp på 45 % innen 2030, relativt til utslippene i 2010. I 2050 må CO2-utslippene være redusert til null. Også for en temperaturøkning på under 2 °C kreves store reduksjoner, men da kreves det total stopp av CO2-utslipp innen 2070. For å oppnå dette kreves storstilte endringer innenfor energibruk, arealbruk, byplanlegging og infrastruktur, transportløsninger, utforming av bygninger og industri (høy konfidens). I tillegg til dette kreves det også at CO2-innholdet i atmosfæren reduseres innen 2100.[115] På individuelt nivå foreslås endringer av livsstil; blant annet ved å spise mindre kjøtt, sykle mer og fly mindre.[113]

Med dagens trender vil den globale temperaturøkningen bli på 3 °C innen 2100, mens en temperaturøkning på 1,5 °C vil passeres mellom 2030 og 2052. Mange vitenskapsfolk mener at selv et mål for global oppvarming på 2 °C vil være umulig å nå, blant annet fordi en del av den teknologien som trengs i flere av klimapanelets scenarier for utslippsreduksjon bare finnes som forsøksinstallasjoner. Uansett har klimapanelet sett på hva som må gjøres av stater, industri og enkeltpersoner for å nå et mål på 1,5 °C oppvarming.[113]

Type nummerering
  1. ^ Usikkerhetsintervall 0,65 til 1,06 °C med 90 % sannsynlighet for at anslått verdi er riktig.
  2. ^ Usikkerhetsintervall 0,49 til 0,89 °C med 90 % sannsynlighet for at anslått verdi er riktig.
  3. ^ Usikkerhetsintervall 0,25 til 0,99 mm med 90 % sannsynlighet for at anslått verdi er riktig.
  4. ^ Usikkerhetsintervall 0,20 til 0,61 mm med 90 % sannsynlighet for at anslått verdi er riktig.
  5. ^ Usikkerhetsintervall 40 til 66 % med 90 % sannsynlighet for at anslått verdi er riktig.
  6. ^ Usikkerhetsintervall 0,17 til 0,2 m med 90 % sannsynlighet for at anslått verdi er riktig.
  7. ^ Usikkerhetsintervall 2,8 til 3,6 mm med 90 % sannsynlighet for at anslått verdi er riktig.
  8. ^ Usikkerhetsintervall 0,09 til 0,13 °C med 90 % sannsynlighet for at anslått verdi er riktig.
  9. ^ Dette tilsvarer 0,9 til 1,3 °C relativt til perioden 1850–1900, som blir brukt som en målestokk for temperaturen i førindustriell tid.
  10. ^ Engelsk: «Compound Extremes», usikkert om norsk term finnes.
  11. ^ I makroøkonomien blir det i enkelte tilfeller konstruerte funksjoner for såkalt aggregat produksjon for hele nasjoner

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f g Field, Christopher B. m.fl: Technical summary, Climate Change 2014 side 41.
  2. ^ a b c Wuebbles, Donald, m.fl.: Climate Science Special Report: Fourth National Climate Assessment, Volume I side 6.
  3. ^ a b c Pachauri, Rajendra K. m.fl.: Climate Change 2014 – Synthesis Report side 40.
  4. ^ Field, Christopher B. m.fl: Technical summary, Climate Change 2014 side 37–50.
  5. ^ Pachauri, Rajendra K. m.fl.: Climate Change 2014 – Synthesis Report side 4.
  6. ^ a b Wuebbles, Donald m.fl.: Executive summary fra Climate Science Special Report: Fourth National Climate Assessment, Volume I side 10.
  7. ^ Stocker, Thomas m.fl.: Fifth Assessment Report, Climate Change 2013 side 161.
  8. ^ Wuebbles, Donald m.fl.: Executive summary fra Climate Science Special Report: Fourth National Climate Assessment, Volume I side 31.
  9. ^ a b c Stocker, Thomas m.fl.: Fifth Assessment Report, Climate Change 2013 side 162.
  10. ^ Stocker, Thomas m.fl.: Fifth Assessment Report, Climate Change 2013 side 1076.
  11. ^ a b Stocker, Thomas m.fl.: Fifth Assessment Report, Climate Change 2013 side 180–181.
  12. ^ Stocker, Thomas m.fl.: Fifth Assessment Report, Climate Change 2013 side 181.
  13. ^ Pachauri, Rajendra K. m.fl.: Climate Change 2014 – Synthesis Report side 2–4.
  14. ^ Overpeck, J.T. (20. august 2008). «NOAA Paleoclimatology Global Warming – The Story: Proxy Data». NOAA Paleoclimatology Program – NCDC Paleoclimatology Branch. 
  15. ^ Jex, Catherine. «Mennesker kan ha påvirket klodens temperatur i snart 200 år». videnskap.dk (på norsk). gjenutgitt av forskning.no. Besøkt 18. desember 2018. 
  16. ^ North, Gerald R. m.fl. (2006). Surface Temperature Reconstructions for the Last 2,000 Years. Washington, D.C., USA: National Academy Press. ISBN 0-309-66144-7. 
  17. ^ Stocker, Thomas m.fl.: Fifth Assessment Report, Climate Change 2013 side 204.
  18. ^ a b c Pachauri, Rajendra K. m.fl.: Climate Change 2014 – Synthesis Report side 10.
  19. ^ Pachauri, Rajendra K. m.fl.: Climate Change 2014 – Synthesis Report side 53.
  20. ^ Pachauri, Rajendra K. m.fl.: Climate Change 2014 – Synthesis Report side 42.
  21. ^ a b c d e Field, Christopher B. m.fl: Technical summary, Climate Change 2014 side 46.
  22. ^ Field, Christopher B. m.fl: Technical summary, Climate Change 2014 side 40.
  23. ^ Doney, Scott og Levine, Naomi (29. november 2006). «How Long Can the Ocean Slow Global Warming?». Woods Hole Oceanographic Institution. Besøkt 7. mai 2018. 
  24. ^ J.-P. Gattuso m.fl. (3. juli 2015). Contrasting futures for ocean and society from different anthropogenic CO2 emissions scenarios. 349. Science. doi:10.1126/science.aac4722. 
  25. ^ Schubert, Renate m.fl. (2006). Die Zukunft der Meere – zu warm, zu hoch, zu sauer (PDF). Wissenschaftlicher Beirat der Bundesregierung Globale Umweltveränderungen. ISBN 3-936191-13-1. Arkivert fra originalen (PDF) 14. mai 2018. Besøkt 5. juni 2018. 
  26. ^ «Ocean acidification due to increasing atmospheric carbon dioxide» (PDF). Royal Society. juni 2005. Besøkt 7. mai 2018. 
  27. ^ NSF, NOAA und USGS (2006): Impacts of Ocean Acidification on Coral Reefs and Other Marine Calcifiers: A Guide for Future Research «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 20. juli 2011. Besøkt 17. februar 2012. 
  28. ^ Pachauri, Rajendra K. m.fl.: Climate Change 2014 Synthesis Report side 41.
  29. ^ Wuebbles, Donald m.fl.: Executive summary fra Climate Science Special Report: Fourth National Climate Assessment, Volume I side 28.
  30. ^ a b c d e f g Field, Christopher B. m.fl: Technical summary, Climate Change 2014 side 61.
  31. ^ Pachauri, Rajendra K. m.fl.: Climate Change 2014 – Synthesis Report side 56.
  32. ^ Pachauri, Rajendra K. m.fl.: Climate Change 2014 – Synthesis Report side 56–57.
  33. ^ Pachauri, Rajendra K. m.fl.: Climate Change 2014 – Synthesis Report side 57.
  34. ^ Stocker, Thomas m.fl.: Fifth Assessment Report, Climate Change 2013 side 147–148.
  35. ^ Pachauri, Rajendra K. m.fl.: Climate Change 2014 – Synthesis Report side 60
  36. ^ Pachauri, Rajendra K. m.fl.: Climate Change 2014 – Synthesis Report side 120–121.
  37. ^ a b Stocker, Thomas m.fl.: Fifth Assessment Report, Climate Change 2013 side 1114.
  38. ^ Stocker, Thomas m.fl.: Fifth Assessment Report, Climate Change 2013 side 666.
  39. ^ Soden, B. J.; Held, I. M. (2006). «An Assessment of Climate Feedbacks in Coupled Ocean–Atmosphere Models». Journal of Climate. 19 (14): 3354. Bibcode:2006JCli...19.3354S. doi:10.1175/JCLI3799.1. 
  40. ^ Field, Christopher B. m.fl: Technical summary, Climate Change 2014 side 85.
  41. ^ Field, Christopher B. m.fl: Technical summary, Climate Change 2014 side 89.
  42. ^ Field, Christopher B. m.fl: Technical summary, Climate Change 2014 side 90.
  43. ^ Stocker, Thomas m.fl.: Fifth Assessment Report, Climate Change 2013 side 1033.
  44. ^ Field, Christopher B. m.fl: Technical summary, Climate Change 2014 side 88.
  45. ^ a b Field, Christopher B. m.fl: Technical summary, Climate Change 2014 side 91.
  46. ^ Stocker, Thomas m.fl.: Fifth Assessment Report, Climate Change 2013 side 984.
  47. ^ Stocker, Thomas m.fl.: Fifth Assessment Report, Climate Change 2013 side 995.
  48. ^ Pachauri, Rajendra K. m.fl.: Climate Change 2014 – Synthesis Report side 62.
  49. ^ a b Stocker, Thomas m.fl.: Fifth Assessment Report, Climate Change 2013 side 1093.
  50. ^ Stocker, Thomas m.fl.: Fifth Assessment Report, Climate Change 2013 side 98.
  51. ^ Stocker, Thomas m.fl.: Fifth Assessment Report, Climate Change 2013 side 99.
  52. ^ Field, Christopher B. m.fl: Technical summary, Climate Change 2014 side 93.
  53. ^ Field, Christopher B. m.fl: Technical summary, Climate Change 2014 side 94.
  54. ^ James M. Vose, David L. Peterson, and Toral Patel-Weynand (2012). Effects of Climatic Variability and Change on Forest Ecosystems: A Comprehensive Science Synthesis for the U.S. Forest Sector, Pacific Northwest Research Station (PDF). U.S. Department of Agriculture, Pacific Northwest Research Station. s. 46. Arkivert fra originalen (PDF) 23. august 2017. Besøkt 5. juni 2018. 
  55. ^ Wuebbles, Donald m.fl.: Executive summary fra Climate Science Special Report: Fourth National Climate Assessment, Volume I side 32.
  56. ^ Wuebbles, Donald, m.fl.: Climate Science Special Report: Fourth National Climate Assessment, Volume I side 414.
  57. ^ a b c d e f Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 62.
  58. ^ Hartmann m.fl.: Climate Change Feedbacks side 55.
  59. ^ Rahmstorf, Stefan (2006). «Thermohaline Ocean Circulation» (PDF). Encyclopedia of Quaternary Sciences. Arkivert fra originalen (PDF) 3. juli 2007. Besøkt 8. mai 2018. 
  60. ^ Wuebbles, Donald m.fl.: Executive summary fra Climate Science Special Report: Fourth National Climate Assessment, Volume I side 27–28.
  61. ^ Pachauri, Rajendra K. m.fl.: Climate Change 2014 – Synthesis Report side 60–62.
  62. ^ Van Riper, Charles. (2014) Projecting Climate Effects on Birds and Reptiles of the Southwestern United States. Reston, Va.: U.S. Department of the Interior, U.S. Geological Survey.
  63. ^ Rosenzweig, C. (desember 2008). «Science Briefs: Warming Climate is Changing Life on Global Scale». Website of the US National Aeronautics and Space Administration, Goddard Institute for Space Studies.  Arkivert 8. januar 2017 hos Wayback Machine.
  64. ^ a b c d Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 40.
  65. ^ Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 38.
  66. ^ a b c d Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 44.
  67. ^ Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 47.
  68. ^ Chelsea Harvey (28. mars 2018). «Climate Change Is Becoming a Top Threat to Biodiversity». Scientificamerican. Besøkt 28. mai 2018. 
  69. ^ a b c Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 67.
  70. ^ Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 63.
  71. ^ a b c d e f Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 67–68.
  72. ^ Case Studies of Climate Change, UNESCO, 2007
  73. ^ a b c d e Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 75.
  74. ^ Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 1202.
  75. ^ a b c Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 76.
  76. ^ Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 77.
  77. ^ Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 78.
  78. ^ a b c Wuebbles, Donald m.fl.: Executive summary fra Climate Science Special Report: Fourth National Climate Assessment, Volume I side 22.
  79. ^ a b c d Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 80.
  80. ^ Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 42.
  81. ^ Rory Carroll (7. mars 2015). «California farmers resign themselves to drought: 'Nobody's fault but God's'». The Guardian. Besøkt 30. mai 2018. 
  82. ^ Barnett, T.P. (17 November 2005), «Potential impacts of a warming climate on water availability in snow-dominated regions: Abstract», Nature 438 (7066): ss. 303–9, Bibcode 2005Natur.438..303B, DOI:10.1038/nature04141, PMID 16292301, http://meteora.ucsd.edu/cap/pdffiles/barnett_warmsnow.pdf 
  83. ^ Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 62–63.
  84. ^ a b c d e f g h Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 59–62.
  85. ^ McKie, Robin (8. mars 2015). «Why fresh water shortages will cause the next great global crisis». The Guardian. Besøkt 28. mai 2018. 
  86. ^ a b Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 66.
  87. ^ a b c d e f Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 68.
  88. ^ Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 68–69.
  89. ^ a b Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 70.
  90. ^ Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 70–71.
  91. ^ Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 71.
  92. ^ Michelle T. H. van Vliet, m.fl.: Vulnerability of US and European electricity supply to climate change. Nature Climate Change, Vol. 2, Issue 6, juni 2012 doi:10.1038/nclimate1546
  93. ^ Klimawandel Wassermangel könnte Stromproduktion gefährden. Spiegel Online 4. juni 2012
  94. ^ Schwarze, Per Everhard m.fl. (20. august 2014). «Klimaendringar og helse». Folkehelseinstituttet. Besøkt 2. januar 2019. 
  95. ^ a b Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 71–72.
  96. ^ a b c d Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 72–73.
  97. ^ The CNA Corporation (2007): National Security and the Threat of Climate Change. Alexandria, VA (USA). Arkivert 2007-04-17, hos Wayback Machine.
  98. ^ «Pentagon stuft Klimawandel als Gefahr für nationale Sicherheit ein». spiegel.de. 13. oktober 2014. 
  99. ^ a b Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 73–75.
  100. ^ Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 76–80.
  101. ^ Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 80–84.
  102. ^ Edenhofer, Ottmar. m.fl.: Mitigation of Climate Change side 4.
  103. ^ Edenhofer, Ottmar. m.fl.: Mitigation of Climate Change side 5.
  104. ^ «Paris Agreement». European Commission. Besøkt 19. mai 2018. 
  105. ^ a b c Edenhofer, Ottmar. m.fl.: Mitigation of Climate Change side 20.
  106. ^ Edenhofer, Ottmar. m.fl.: Mitigation of Climate Change side 21.
  107. ^ Edenhofer, Ottmar. m.fl.: Mitigation of Climate Change side 20–21.
  108. ^ Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 87.
  109. ^ a b Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 86.
  110. ^ a b Bradshaw, Corey J. A. m.fl. (13. januar 2021). «Underestimating the Challenges of Avoiding a Ghastly Future» (pdf). Frontiers in Conservation Science. 1: 9. ISSN 2673-611X. doi:10.3389/fcosc.2020.615419. 
  111. ^ McCarthy, J. J., Canziani, O. F., Leary, N. A., Dokken, D. J., White, K. S. (2001). Climate Change 2001: Impacts, Adaptation and Vulnerability – Contribution of Working Group II to the IPCC Third Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change. IPCC. ISBN 0-521-80768-9. 
  112. ^ a b «Miljøstatus i Europa 2015». Miljødirektoratet. 3. mars 2015. Arkivert fra originalen . 
  113. ^ a b c Tollefson, Jeff (8. oktober 2018). «IPCC says limiting global warming to 1.5 °C will require drastic action». Nature. Besøkt 30. november 2018. 
  114. ^ Ravilious, Kate (8. oktober 2018). «The IPCC Special Report on Global Warming of 1.5 °C: the why, the what and the how». Physics World. 
  115. ^ a b c «Global Warming of 1.5°C – Headline Statements from the Summary for Policymakers» (PDF). Intergovernmental Panel on Climate Change. 23. november 2018. Arkivert fra originalen (PDF) 2. desember 2018. Besøkt 29. november 2018. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

(en) Global warming – kategori av bilder, video eller lyd på Commons


  翻译: